Belgtrederengasjementet for de to fullstendig så uinteresserte kirkens menn både varte og rakk - og det til stor forundring for broder Mindor, selv om han egentlig var klar over at Monrad og Malvins muligheter for å kunne få oppleve ett kortvarig treff med den ettertraktede Eleonora, kunne være langt større i en slik kirkelig posisjon som den de nå hadde opparbeidet seg frem til. I løpet av sine pålagte kirkelige tjensteforhold, befant de seg alltid på den høyeste plassen i storrommet og med ei tjukk trestang, som ett viktig redskap for å kunne gjennomføre viktige handlinger til orgelmusikk, selv om det var oppe på ett spesielt trangt og musebefengt galleri.
De to rastløse krabatene svetta om kapp elt etter som hvor mye luft belgen trengte. Organisten var en ilter musikant, som stadig oftere kom i "nøden"etter hvert som musehullene i lærbelgen både ble flere og større. Gustav Prest og organisten kom flere ganger i klammeri, når predikeren etter høymessene kunne fortelle at han selv bak alterringen, godt kunne høre musikantens upassende uttrykk når lufttrykket var på nedtur.
Orgelspilleren selv prøvde seg etter denne overhalingen med en irettesettelse av sine egne undersåtter ved belgstanga borte i kroken, men bestemte seg straks for å unngå dette flere ganger.
-Spæll med den lufta du får. Solten mus træng åsså mat - så dæm får i sæ både brunost og lær fra derre orgelbælgen din -.
Begge belgtrederne var både krangelaktig og lettere forbandet.
En oppvekstkamerat av Mindor ble nødt til å gifte seg og Mindor ble invitert som gjest i selskapet, mot at han - på grunn av parets kjennskap til dårlig frammøte til kirken, på tro og ære måtte love å stille ved selve brudevielsen i kirken. Gustav skulle være forrettende prest – orgelspilleren var den vanlige og som alltid med nødvendig bistand av Monrad og Malvin ved belgen.
Det skjebnesvangre inntraff midt under den Mendelsohnske vanlige bryllupsmarsjen - der organisten trengte aller mest av luft i belgen for å få til TUTTI – full styrke på instrumentet. Det var Malvin som akkurat under denne inngangstrudelutten hadde ansvaret for belgen. Han peiset på med stangbruket, samtidig som han fra orgelbenken gang etter gang hørte iltre tilrop om stadig mer luft.
Det var ved starten på siste del i partituret, at belgtreder Malvin med ett ganske ukultivert rop, kunngjorde at trestangen inn til belgen brakk i to.
Mindor satt som invitert gjest nede i kirkerommet og forsto at noe forsmedelig var på gang på grunn av det plutselige levenet. Han sprang opp brattrappa for å tre trøstende til, mens orgelmusikanten fikk panikk, bruden mistet blomsterbuketten og Gustav Prest fant det fornuftigst å sette seg på finstolen, idet han ventet på parets avgjørelse om de skulle snu, eller fortsette innmarsjeringen uten musikk, de siste korte metrene fremover til alteret.
-Herre helsikes stanga gjekk av – ropte Malvin høyt utover i kirkerommet, til organistens store forskrekkelse. Broder Mindor fikk roet belgtrekkeren noe, men etter at den musikkløse seansen omsider var over, ga Organisten en klar og utvetydig beskjed om hvem det var som hadde bekjennelsesretten der oppe på galleriet, før han kvikk i vendingen kom seg ned galleritrappa og i fromme ordelag klarte å forkynne direkte for det nygifte paret hva tragedien egentlig bestod i.
Monrad og Malvin med den velkledde og med den hele tiden trøstende Mindor like etter seg, var stadig like storforbandet etter denne forsmedelige behandlingen av musikanten, men kom seg bortover til den bratte galleritrappen. De to sinnataggene gikk i halvmørket samtidig ut på den øverste trappeavsatsen, da de til Mindors store forskrekkelse mistet fotfestet, før de til stort rabalder for nedover den lange og stupbratte galleritrappa. Mindor kom seg også selv nedover, der han fant begge liggende i livløse tilstander rett foran beina på både det velkledde brudeparet og en angrende organist.
Med litt familiære følelser fortsatt i behold, satte Mindor umiddelbart i gang med både hjertemassasje og munn-mot-munn-metoden – for sikkerhets skyld i aldersmessig rekkefølge for de to. Det ble Malvin som først tok til å røre på seg, mens Monrad ikke kom skikkelig i siget før kirketjeneren hadde klart å sørge for ei porselensmugge med vann, som Mindor med varsomme hender slo over det bleke ansiktet på broren.
Gustav Prest var kommet ut i forgangen for både å ønske brudeparet lykke til og å beklage det forsmedelige rent tekniske uhellet med selve kirkens orgel. På Vårherres vegne takket han igjen Mindor - denne gangen for å ha berget to kirkelige personers unge liv, fra plutselig å skulle bli nødt til å forlate sitt gode virke som arbeidende medmennesker i en litt for stor menighet på denne jord.
Under påpass av den alltid så driftige kirketjeneren, ble de to ulykkesfuglene innvilget å kunne få overnatte på gulvplass oppe på galleriet, mot at de dagen etter kunne påta seg oppgaven med å fikse en ny - og fullstendig nødvendig trestang - til kirkeorgelets nedslitte belg.
Redningsmannen Mindor fikk servert varm kakao og nystekte boller, etter at han om kvelden hadde kommet seg til rette med ei god bok, borte i godstolen ved grua.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar