Gutten og mora kom til å bli boendes borte i den såkalte Hestegården – i andre etasjen, der det ellers bodde en vognmann, med en eldgammel gamp som holdt til uti en stall i uthuset og så var det en populær melkebutikk på gatehjørnet av huset. De to kom langt nordfra – helt oppant Sigerfjord i Vesterålen, der den femtiårige mora var blitt enke og var kommet sydover til storbyen for å begynne som fast hushjelp hos ungkaren "Knotten", en noe tilårskommen kar, som arbeidet på hermetikkfabrikken ute på Buran. Ganske kort tid etter ankomsten, giftet paret seg i Johanneskapellet borte i Lamokjerka – til guttens store forskrekkelse.
Gutten het Erik - med det vakre etternavnet Fagervold og havnet som andreklassing hos hu Frøken Berit borte på Lillebyskolen.
Han var liten men litt bred av vekst, strihåret og så snakket han skikkelig nordlending – noe som skolekameratene hadde stor artighet av – men som gutten selv ikke akkurat hadde så alt for mye glede av, kunne han berette til stefaren
Han ble klassekamerat med bråkmakeren Terje fra samme gata, men ingen av dem søkte vennskap på grunn av skolearbeidet. De trengte hverandre som gode kompiser etter skoleslutt – og likedan som sangere i guttekoret borte i hovedkirka.
Det var i det siste krigsåret at de to krabatene ble reine motstandskarene i en alder av bare åtte lettsindige gutteår.
Det begynte med innsamlingen av tyske sigarettstumper langs fortauskantene, for samtidig fikk de ord på seg for å være eksperter på å tigge soldatene om "bongbong" samtidig som de ble kjendiser blant de tyske karene som kjørte med haugvis av tysk swartzbrot rundt til forlegningene. Som unger fikk de ta med seg ett eller flere av soldatbrødene, når de fulgte med på de fullastede, høye hestevognene, bare de holdt seg skjulte for tyske offiserer, nede i den digre brødhaugen bak på lasteplanet.
Fangeleiren med de russiske krigsfangene, lå på det store jordet ovenfor Smelteverket oppe på Rønningsletta, der en galg var plassert midt ute på plassen like ved den elendige og hullete veien bortover mot Strindheimskolen.
Erik og Terje hadde ikke lov til å ferdes alt for langt unna hjemmene på Lilleby, men det hendte de fant det interessant å holde litt oppsyn med fangeleiren til russerne. De fant ut at dette skulle bli siste gangen, da de fikk øye på en stakkars russisk fange som hang i galgen innom det høye tyskoppsatte piggtrådgjerdet.
På ett jorde ved siden av leiegården Lavei`n tolv, holdt andre fillete russiske krigsfanger på med hardt kroppsarbeid. De to kompisene ble noen av de ivrigste til å skaffe mat til stakkarene på andre siden av det høye plankegjerdet og som takk fikk de stukket til seg forskjellige småting som fangene hadde laget oppe i en av de mange fangeleirbrakkene.
Begge var ganske frimodige karer som ofte trakk inn på soldatrommene borte på den okkuperte Lillebyskolen. De ble gode kompiser med de snilleste og yngste av soldatene, fikk godterier i form av drops i mange farger og litt skolering i hvordan geværene skulle brukes – både med og uten bajonetter. Likedan hvordan raketter så ut før de havnet til himmels etter at de fint lysende var blitt hengende i små falleskjermer - slike populære tingester, som kom fra det høye og ble til ettertraktede saker også for Erik og Torgeir, når de var på leting på farlige steder rundt om på hele Nerlamon.
Borte på sletta foran Borgengården bygde de større gutta i gjengen ei hytte, som ble til ett fordervelsens hus, der mye "motstandsarbeide" foregikk så lenge krigen varte. Utenfor skuret sørget Erik og Terje for å lage ett skikkelig bål, før de kastet bortpå flere patroner og kom seg i skjul inne i hytta, samtidig som kulene både slo inn i treveggene der de holdt tilholdssted og i stabbursveggen på Borgengården like bortenfor.
Erik var en nevenyttig kriger og laget mengder med sprengstoffet kaldt Ugresspapir, som skulle brukes som ammunisjon mot den tyske krigsmakt.
På en seinkveld mot slutten av krigen, var de to bråkjekke krabatene for lettsindige i bruken av Ugresspapiret, slik at en dose eksploderte nede i Eriks jakkelomme – før han måtte hjemom for å få bandasjert venstre side av kroppen og få på seg andre klesplagg slik at de to unge krabatene rakk å få med seg enda flere eksplosjoner av slike selvlagde bomber før kvelden var omme.
Nysgjerrigheten vokste hos dem begge, da de på denne kvelden fikk kjennskap til, at før de fine silkefallskjermene havnet oppe i himmelrommet, så hadde de sin faste plass inne i selve rakettene.
Mens de ved hjelp av ei øks og en egnet hoggestabbe delte flere raketter i to for å få ut disse vidunderlige fallskjermene, ble de oppdaget ute i vedbua av hesteeieren der Erik bodde og ble jagd på dør under skikkelige kjeftbruk..
Like etter frigjøringsdagene og etter at skoleferien var kommet skikkelig i gang, ble dagene alt for kjedelige for de to rabagastene. Aller mest pinefull ble ettermiddagen den 17.mai etter all togtrafikken ute i midtbyen var vel overstått. Da hadde de på forhånd rigget seg til med hver sitt tynnest mulige snøre og med ei vridd, blank sikkerhetsnål ytterst som nødvendig angel.
Fisketuren var planlagt innover til Kjærringberget, der de til store problemer klarte å komme seg nedover de bratte bergveggene og ned til en egnet fiskeplass helt nede ved den brådjupe fjorden.
Begge var i fineste 17.mai stasen – Erik var til og med ikledd en nyinnkjøpt vadmelsdress og begge var i kvitskjorter med svarte sløyfer.
Fiskelykka ble fullstendig en fiasko for dem begge og det skulle bli først i ettertid at de ble klar over at de ikke hadde kjennskap til at det skulle være agn på sikkerhetsnåla. Erik plagdes med å få snøret ut i sjøen og ble hele tiden nødt til å komme seg stadig lenger ut på berghylla, der han plutselig for rett ut i sjøen – til uhyggelige hyl og storligen leven ropte om hjelp.
Han hadde på forhånd gjort Terje kjent med at han ikke kunne ikke svømme, men han klarte å tviholde seg i noen tangkvaster helt inne ved bergveggen. Den like vettskremte Terje visste råd og kastet ut litt av sitt eget fiskesnøre. Erik fikk tak i enden på den tynne hyssingen, som Terje sto og blåholdt på fra sin tryggere plass litt lenger oppe i bergveggen.
Erik Fagervold fra Sigerfjord ble reddet fra drukningsdøden og kom seg opp på sikker berghylleplass der inne på en av Kjærringbergets farligste plasser.
Nye problemer oppsto etter ilandføringen: Den gjennombløte, nye vadmelsdressen ble i fellesskap vridd og vrengt på alle måter, før den ble lagt ut på det solrike berget til tørk. Hjemkomsten foregikk i mest mulig stillhet.
De to kompisene ble bestevenner resten av skoletida og til ganske langt oppe i ungdomsårene.
Erik døde i unge dager av en alvorlig sykdom.
Til Terjes store sorg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar