Bysangerne klarte så vidt å få galleriplass og organisten måtte rett og slett brøyte seg vei bortover til orgelkrakken og den storvokste "bladlusa" fikk ikke sin faste plass ved siden av spillebordet med notestativet, noe som gjorde den aldrende musikanten både skjelven og litt hektisk i væremåten, hver gang han trengte å snu notearket midt i en eller annen langtrukne salmen.
Kirkerommet var halvfullt og nesten alle snudde seg tvert, da dette småjålete forsangerkoret fra denne bymenigheten satte i gang med Introitus – en ganske krevende sak av en eller annen alt for moderne komponist, ifølge denne kirkens egen og noe misunnelige organist. Det gikk riktig galt på en plass helt i begynnelsen, men den alltid litt småfrekke dirigenten berget det hele, da han snudde seg oppe ved gallerikanten og ropte høyt til den lyttende menigheten: -
-Organisten har gitt oss feil tone-.
Mannen ved tastaturet ble forbandet og svarte i samme toneleie:
- Slutt å lyg -.
Seansen kom snart i siget igjen, men fiendskapen der oppe på orgellemmen var ganske merkbar.
Dagens prest var en høyvokst vikarprest, mens den egentlige og søndagsfrie predikeren var en spesielt liten og smålemma krabat, som hadde sin svært korte, hvite messeskjorte hengende klar til bruk ute i prestesakrestiet. Det ble litt upassende latter fra benkeradene, da vikarpresten besteg kirkerommet i en messeskjorte lik en vid anorakk. Til og med de kirkefremmede Monrad og Malvin oppe på galleriet måtte dra på smilebåndet, da den dårlig antrukne presten fant det lurt å foreta ett klesskifte ute i sakrestiet – før han igjen etter en stund stilte uten messeskjorte foran alteret.
Kordirigenten hadde håpet på at den tillyste ofringen ved utgangen kunne dekke togutgiftene til byen, men da folk heller fant på å bruke sidedøra under postludiet, hadde sangerne inntrykk av at behovet for de fleste kirkebesøkende var stort, for å fått kommet seg hjem til kjøttkaka og kålstuingen.
Lundamo jernbanestasjon var tom av andre reisende, da de tolv litt dusemange sangerne besteg den eneste vogna fra Støren. De to sjekkisene Monrad og Malvin prøvde seg på å innånde seg hos Eleonora, med å foreslå at alle igjen kunne stemme i med at de fremdeles var "Sangere på vei fra Lundamo".
-Lite vellykket-, mente Malvin.
-Skitt det samma – kommenterte Malvin.
De innså at korsang ikke var riktige måten å få bedre kontakt med prinsesse Eleonora på – derfor stilte de ikke til neste korprøve borte i Johanneskapellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar