Det var vognmann Syver som fant henne.
Han var tilfeldigvis innom stallen for å ta seg en dupp i høyet, slik han brukte de dagene han midt på dagen kunne ta seg tid til det - om han bare ikke hadde alt for mange transportoppdrag med gampen.
Hun lå livløs i den samme glorete påkledningen i høydungen lengst inne i stallrommet – på samme plassen hun hadde tilbrakt den siste natta.
Både Syver med Belgen og tenoren Ola Donk hadde dratt bortover til Boligan, for å begynne musikantdagen bakom ett eller annet plankegjerdet og Litj-Laura hadde lovt å komme etter - hvis hun bare orket det, som hun hadde sagt.
Det var blitt en god del gråere i været, etter de varme soldagene som hadde sørget for at de tre Gatemusikantene hadde fått så mange tilhørere nede ved Korsvikas bredder. På grunn av gråværet på denne dagen, holdt de fleste folkene i leiegårdene seg hjemme - selv om det var ferietid og skolefri.
I Lavein tolv slo husmødrene opp kjøkkenvinduene, straks livredderen Ola fikk trekkspilleren med seg på en melodont av det aller mest kjente slaget. De to musikantene fant raskt ut at femøringene denne dagen kom snabbere ned på gårdsplassen enn det som ellers var vanlig.
For Ola Donk var blitt kjendis.
–Jo flere drukninga. Dess mer pæng -
Syver var tydelig sjalu på kompisen, men var enig i at når det regner på solisten så drypper det kanskje også litt på akkompagnatøren.
–Eller omvendt -, som Ola forsiktig sa til seg selv -.
De begynte å lure på hva grunnen kunne være til at ikke den dansende Litj-Laura hadde kommet seg på plass oppe i bakgården til tolva.
Husverten Julius oppe i tredje ropte fra altanen at de fikk kutte ut spillinga for ei stund. Han kunne se helt nedover til Jystadgården og stallen til vognmann Ivar, og at det var kommet ei sjukebil til stallhuset. Når offentlige kjøremidler viste seg for allmenheten, strømmet det alltid skokkevis av nysgjerrige til stedet – det gjaldt både for Svart-Marja og når det var syketransporter.
Da overnattingskompisene kom seg nedover til åstedet, var beskjeden grei fra hele Østbyens svært populære doktor, Odd Smith, oppe fra Voldsminde:
Hu Litj-Laura har forlatt sitt omflakkende liv på en helt naturlig måte -.
Selv om hun påstod noe annet, var hun adskillig eldre enn de førtiårene hun selv mente hun skulle være kommet til.
Den tøtta va i ett hvert fall søtti -
Den enda eldre taterbroren og som hadde hybel nede i Strandveien, var kommet bortover til Jystad gården og var skråsikker på det med alderen.
Det må væl æ veit som va med å tok i mot a inn i hestvogna, lengst nor opp i Overhalla - Men hu har alltid holdt sæ godt -.
Musikkkompisene avgjorde seg imellom at noe gateopptredener skulle det i ett hvert fall ikke bli mere av den dagen.
-Vi får vis respekt for liket-, mente særlig den sarte og sentimentale Ola.
De trakk bortover til Lamoparken, der de fant seg en benk i skyggen rett nedenfor den malingslause musikkpaviljongen.
- Det vart for my læven med a Litj-Laura – mente Syver – vi får klar oss alleine –
-Stort ainna e det ikke å gjør no – kom det stille fra tenoren.
Både rastløsheita og penglausa gjorde at de ut på ettermiddagen fant ut at de ville ta seg en runde i bakgårdene rundt strøket til Mellomveien, og ble storligen forbauset da de midt under seansen nede i Mellomveien åtte, ble invitert på kjøkkenbesøk for en kaffetår og hver si spisskjeks, av ei rund, lita og musikkglad kone. Ett par av de største guttene i den store barneflokken hennes var svært opp i det for å få synge – eldstegutten trakterte til og med ei fele til de to trubadurenes ære, mens ei lita, rødhåret jente håndterte ett lite munnspill med stor iver. Den alltid så ømfintlige Ola mente at de fikk komme seg vekk fra bakgården i nummer åtte – han klarte ikke å få frem en tone på grunn av all stanken fra de mange søppelkassene.
De trakk bortover til parken, klatret over gelendret til musikkpaviljongen, men rakk ikke mange tonene oppe på podiet, før de ble jaget bort derfra av en bøs og ufordragelig politikonstabel.
De dro innover i strøket - ovenfor jernbanelinja, der de prøvde seg med noen innslag inne på tomta til nummer tretten oppe på Rønningsletta, men uten nevneverdig pengemessig resultat.
-Sånne gategjenger har vi ikke bruk for her hos oss – kunngjorde ett par svært så overlegne ungdommer.
Det var Syver med Bælgen som fikk høre om Litj-Laurabegravelsen, da han tilfeldigvis var innom melkbutikken hos gamle Berntsen for å tigge til seg en pose med kjeksbrott.
Presten var kjent for å være en frimodig luring – han ønsket å skulle tekkes alt folket, mente det enslige sladderkvinnfolket oppe i Enkgata. Den PR-kåte predikanten lot både Adressa og Arbeider-Avisa forkynne at hele opplegget i kapellet skulle legges opp etter de hjemløses og gatemusikantenes egne ønsker.
Lagampen fikk oppdraget med å stå ved inngangsdøra for å ønske folk velkommen, mens Den evige student eller Lillemann med vesken, både skulle legge blomster på kisten på vegne av alle tilstedeværende og likedan også ønske velkommen. Sang og musikkinnslagene fikk komme etter hvert, mente presten, det samme om det var noen som ønsket å si noen ord ved båren.
Både Rudolf, Ola Donk, Lange Norge, Flirop, Kneppel Krog, Nattens Dronning og Syver med Belgen kunne skimtes blant tilskuerne. Det samme med vognmann Ivar, gamle Jeremiassen, Kjøpmann Ole Sjevik, feskhandler Hvidsand, kaffe-handlersken Serine Tiller. Likedan de tre handelsdamene i det lille brakkehuset rett ved endestasjonen på Lamotrikken: Spesialisten på Italiensk salat, fru Skjelvan, datter av vaktmesteren ute på Munkholmen, broderisten frøken Sakshaug og frukt og sjokoladejenta, fraskilte fru Spjelkavik.
Ett-Øres Olsen i kiosken nede ved fabrikken glimret som vanlig med sitt fravær - han hadde aldri likt verken trynet eller kroppen på Litj-Laura, men Melkeberntsen stillte i rødblomstret sidt skjørt og hadde stengt butikken i anledning dagen.
Ett stort følge av taterslekta helt oppe fra Ytter- Namdalen, hadde slått seg ned på gulvet rett ved alteret og var ett fargerikt skue.
Høytidsstunden åpnet med at Syver med Bælgen foredro "Livet på Finnskogen" av Calle Jularbo - til stor jubel og trampeklapp fra de fremmøte – noe som fikk en rask avslutning da presten reiste seg og forlangte respektfull stillhet.
Med sped røst ønsket "Lillemann med vesken" velkommen, mens han med nedslått blikk kunne fortelle at han helt fra studiedagene hadde hatt ett godt øye til Lauras kåte hopp og sprett, når han hadde sine daglige spaserturer bortover Ladeveien og videre oppover Ladal`n.
-Hun var ett vidunderlig vesen –. Den evige Studenten hadde synlige tårer i øynene.
Flirop hadde for en gang skyld satt igjen sekken med tomflaskene utenfor kapelldøren. Han satt hele tiden "på anken" for å kunne si noen ord, men en velopdresset krabat på benken ved siden av, holdt godt tak i Flirops høyrearm.
-Du sjer så alt for uflidd ut –, mente fyren.
-Æ har en mannsperson langt ut i slekta, som e sjømannsprest nerri Amsterdam, kom det fra Flirop, da han allikevel reiste seg og sa:
– Kvil i fred, jenta mi -.
Ola Donk måtte leies fram av sin egen trekkspillakkompagnatør, Syver og kom først i gang med solosangen etter at den svartkledde mannen fra begravelses-byrået hadde vist seg litt forståelsesfull og gitt Ola ett par glass med lit lunkent vann.
Tenoren kom omsider i gang med den russiske Kalinkaen - der særlig refrenget skapte liv i benkeradene.
Før utbæringen av den blomsterkledde hvite kisten, kunne presten forkynne at kollekten ved utgangen uavkortet skulle gå til oppmaling av musikkpavljongen borte i Lamoparken.
Og slik ble det.
Folkene i alle leiegårdene rundt om inne på Lademo`n var blitt noen minner rikere og de levde sikkert lykkelige inntil sine egne dagers ende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar