De to eldstebrødrene var ganske fornøyd etter festkvelden. At prestegården ikke var noe sjekkested hadde de på forhånd vært klar over, men noen skråblikk bort til Eleonora prestedatter - og særlig da hun konserterte med kjærlighetssangen borte ved klaveret, ga visse forhåpninger om at ett eller annet ville komme til å skje dem imellom allerede ved den første onsdagsøvelsen i det lille forsangerkoret.
Både Monrad og Malvin innså at de med tid og stunder kunne bli rivaliserende brødre udi kjærlighetslivet. Eventuelle problemer i den forbindelse, ble det Mindor Askeladd som gjorde dem oppmerksom på.
– Det ska du gi dæ blaffen i – hold dæ på plassen din i askhaugen borti grua -.
Korprøven noen dager etter ble en fiasko, for sopranen Eleonora hadde ifølge prestegårdsdrengen fått neller og måtte holde sengen på grunn av utslettet. De to sangerbrødrene skyldte på smittefaren og forlot en ganske irritert dirigent - midt under den første kaffepausen ute i Johanneskapellet.
Det skulle bli bassangeren Malvin som i ett lyst øvelsesøyeblikk nevnte for kor-lederen at det kunne ha vært artig å fått skeiet ut med en sangertur oppe i alt strevet og det litt for dystre alvoret. Gode reaksjoner på forslaget viste seg å bli ekstra mange – og etter litt ivrig og aktiv hodenikking blant de eldste og mest kirkelige damestemmene ble forslaget vedtatt.
For også å få selveste Eleonara med på en slik overnattingstur, måtte forespørselen gå via medsangersken - den fungerende menighetssøster Hulda, som etter den etterfølgende gudstjenesten la saken frem for prest Gustav.
-Jeg vil gå inn i mitt lønnkammer og tenke over saken -.
Vedtaket ble fattet til korets fordel, men bare hvis den nytilsatte klokkeren - som også hadde takket ja til å være tenor i forsangerkoret – tok på seg oppgaven som Vårherres og Prestefaderens stedfortredende oppasser av skjønne Eleonora.
Monrad og Malvin fikk lånt seg hver sin sovepose hos naboen nede i tredje etasjen og fikk ved morens hjelp pakket ned både skjorteskift, rene underbukser og hver sin tannbørste i en liten felleskoffert, slik at de til rett tid kom seg bortover til jernbanestasjonen, der toget på denne lørdags ettermiddagen skulle gå oppover til Lundamo i tretiden om ettermiddagen.
De uinteresserte medpassasjerene i togvogna virket ganske molefonkne allerede da de passerte Heimdal – selv om det i grunnen gledet de tolv koristene, når irritasjonen skyldtes den stadig gjentagne syngingen av "De sang og lo, for hele toget forsto – at de var sangere på vei til Lundamo".
Helgeprogrammet var lagt opp med ett forsamlingshustreff på lørdagskvelden og til sang ved bygdekirkas gudstjeneste på søndag. Overnattingen skulle skje på gulvplass, etter at forsamlingshuset var tømt for eventuelle oppmøtte tilhørere.
-Æ tænke vi kaille derre fræmmøtte folkan for tilskuere -. Malvin var skeptisk til hele opplegget.
Det var ikke mange sjelene som stilte til fest borte på lokalet denne lørdags-kvelden – noen stillferdige eldre damer med hårtopp og medbrakt salmebok, enkelte av dem ledsaget av nybarberte ektemenn i dobbelknept svartdress. Folk tødde betraktelig opp da korsangerne stemte i med Age Samuelsens "Å, hvor jeg er glad, er glad", men sangen ble avbrutt av Hjelpepresten da de var kommet til det fjortende verset. Han benyttet den humoristiske tilstanden som folk nå var kommet i, til å fortelle noen utvalgte og morsomme prestehistorier, før det langveisfarende bykoret omsider fikk fremføre en lengre sangavdeling. Dette innslaget varte helt til det ble forkynt, at den medbrakte kaffen kunne inntas ut ifra det som "skrevet sto" på plakatene på bygdas telefonstolper med "ta med kopp og skje".
Folk må ha vært glade når festlighetene omsider var over, for bastkrukka ved utgangen ble bra benyttet ved kollekten ved utgangen.
Overnattingen på flatsengene gikk for seg uten nattlige problemer, for Eleonoras prestefader hadde sørget for at hennes jomfruelige tilstedeværelse skulle skje i den historiske Himmelsenga oppe på Prestegården – og under den pur unge Hjelpeprestens velvillige tilsyn.
Den nyeksaminerte herremannen viste seg å være en galant hjerteknuser, som straks etter ankomsten til prestegården serverte Eleonora nattmat ved kjøkkenbordet, etter at han først hadde satt på sveivegrammofonen med litt eggende rytmer med Kalle Jularbo og Book Jensen. Blyge Eleonora ble helt perpleks da ungkaren bød henne opp til en svingom ute på kjøkkengulvet og selv ble også han forlegen da hun takket nei til denne intime handlingen.
Hun skyldte på nødvendig søvn foran neste dags kirkesang, men syntes hun kunne godta en varsom klem. Og Embrets hjelpende hånd oppover den alt for bratte loftstrappa var helt nødvendig, da hun i sin vide kjole og litt for høye sko skulle til å trå feil i midttrinnet, mens Embret med vidåpne øyne fulgte etter henne på det nærmeste trinnet, før han med varsomme hender hjalp henne opp i himmelsenga inne på det oppvarmede kammerset. Den siste vennligsinnede formaningen ungpresten fikk gitt henne, var at om det i løpet av natta skjedde ett eller annet, så ville døren inn til hans eget soverom vegg i vegg stå åpen.
Eleonora kom seg uten frokost og ved egen hjelp bortover til en kort sangøvelse i kirken, før selve gudstjenesten tok til. Hun regnet med at Embret ikke akkurat var noen morgenfugl. – Akk ja sann-, var alt hun hørte idet hun passerte det døråpne soverommet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar