3.
Eleonora gjenopptok sine broderende sysler der oppe i tårnrommet, også med heklingen av vakre sofaputer og strikking av Selbuvåtter, mens hun stadig oftere prøvesmakte på små delikate, danskimporterte Kongen av Danmark - slike velsmakende "Jomfrutrøst" som hun på sin seksten års fødselsdag hadde fått av sin mor.
I mediterende stunder der oppe i tårnrommet, var det ikke sjeldent at hun falt i tanker over både de to beilerne som stadig viste henne sin glød om nærmere bekjentskaper og likedan det faste håndtrykket fra den velkledde unge karen, som berget henne fra å snuble i det nederste altertrinnet ved denne siste søndagens Messe borte i kirken.
Hun var ikke vant til noen åpenlys kurtise. Noen varme blikk fra prestefarens nærmeste medarbeidere hadde hun merket seg, men dette var jo kirkens menn i egenskap av klokker, dørvakt, kirketjener, diakon og formannen for menighetsrådet som plutselig kunne finne på å gi henne ett kjærlig klapp på kinnet og en kort dask over bakstussen – om det bare ikke var andre kirkegjengere i nærheten.
Kirkens gallerimusikant var en vennligsinnet skjeggis. Også han var litt pågående av seg, men da for å få Eleonora med som sanger i forsangerkoret. Og etter ett par korte visitter borte på prestegården klarte den kvikke kor-dirigenten omsider å få tårnjomfrua i tale. Hun lot onsdagskveldene bli til fritimer fra sine mange finurlige sysler der oppe i tårnets lille jomfrukammer og lot Fader prest gi drengen ansvaret for å få henne trygt frem og tilbake til kor-øvelsene borte i Johanneskapellet.
Etter en stund viste korsangen seg å bli til vederkvegelse for Eleonora, samtidig som det også ga hennes moder Regine fred i sjelen, når hun i broderende stunder sammen med sin datter kunne oppleve vakre og innøvde sanginnslag med Cantate Domino - Lovsynger Herren.
Det vakte merkbar forundring blant gudstjenestefolket, da de hadde fått kjennskap til at grunnen til bedre sang fra galleriet, ene og alene skyldtes selveste presteprinsessens vakre sopranstemme. Denne nyheten ble kjent for både Monrad, Melvin og Mindor Askeladd etter foreldrenes kirkebesøk på selveste Høsttakkegudstjenesten.
Ved middagsbordet ute på kjøkkenet vedtok brødrene Monrad og Melvin umiddelbart, at en sanglig inntreden i dette kirkekoret kunne være aktuell også for dem. Mindor var derimot overhodet ikke interessert i slike gudsjammerlige toner, selv om foreldrene klart og tydelig insisterte på at også han – i ett hvert fall nu og da, burde komme seg bort fra grua og all denne lektyren som han skaffet seg borte på biblioteket.
Mindor ble lei av det stadige gnålet fra gamlingene. Leiegården der de bodde lå nesten helt inntil den store kirkegården, så etter en rask tur og like kvikk prat med basen for graverne, ble han meddelt at noen timers arbeid hver dag ville bli innvilget mot at han holdt arbeidstøyet sjøl.
Presteboligens nordvendte hagegjerde grenset helt inntil kirkegården, så allerede den første arbeidsdagen fikk han øye på Eleonora da hun åpnet det lille vinduet oppe i tårnrommet. Hun trakk seg ganske snart tilbake bak gardinene i den blomsterkledte vindusåpningen, da hun merket at Mindor hadde fått øye på henne.
Den nytilsatte kirkegårdsarbeider Mindor fikk stadig oftere ett glimt av prestegårdsprinsessa opp i hennes lille blomsterkledde "fønster". Det hendte han kom til å drømme seg litt bort under rakingen av plena på andre siden av gjerdet, rett utenfor tårnkammerset og det skjedde faktisk ett par ganger at det jomfruelige lille vesenet viste seg der oppe bak gardinene, mens Mindor med riva i hånd tok seg en aller så liten hvil under ett vakkert syrintre like i nærheten.
Det skulle vise seg at den alltid boklesende "askeladden", hjemme i godstolen stadig oftere falt i dype tanker om skjønne Elvira høyt der oppe i tårnets vindu. Men han kunne like gjerne bli brutt i sine meditasjoner, de gangene sangerbrødrene Monrad og Malvin så absolutt skulle fortelle om sine kunstneriske bravader sammen med Eleonora på onsdagskveldene. Hun både så ut og sang som en vakker Nattergal, men var svært lite meddelsom, før hun hver gang ble fulgt tilbake til prestegården av denne strikse gårdsgutten.
Det ble tillyst storslagen fest borte i prestegårdens store festsal og vakre, små invitasjonskort ble sendt ut til både offentlige høyheter, til de mest nærgående og også til alle kirkens ansatte. Likedan til Menighetsrådets medlemmer med ektefeller og det velklingende forsangerkorets aktive korister – hele atten i alt og som også kunne ta med sine aller nærmeste.
Det var ett stort antall med stivpyntede gjester som ankom den store parkeringsplassen foran hovedbygningen, der de ved inngangsdøren øverst på hovedtrappen ble ønsket velkommen til gårds av vertskapet, Prost Gustav og hans hustru Regine – han i helt svart og velsittende drsss og hun i en sid selskapskjole. Folket ble vist til sine plasser ved de mange småbordene, før de fikk servert ripsbærsaft med isbiter i høye stettglass. Alle var på forhånd blitt fortalt at middagen ville bli servert i spisesalen vegg i vegg.
Det ble helt stille i det store rommet da prestens datter kom ned den brede trappen fra andre etasjen. Som sine foreldre var hun kledd til fest i en vakker sid kjole og ble av prestefaderen fulgt til sin plass ved bordet til side for byens ordfører, som sammen med sin kone tilfeldigvis befant seg rett ved der brødrene Mindor, Monrad og Malvin hadde slått seg ned sammen med deres foreldre. Som sangervenn av de to eldste brødrene, hilste Eleonora med ett kort nikk, men dvelte litt ekstra ved Mindor – uten at noen lot seg merke ved akkurat det.
Før prestefrua kunngjorde at middagen var klar, rakk de to medhjelpende menighetssøstrene å fylle glassene med mere ripsbærsaft til de mest drikkfeldige av gjestene – glassene ble hevet for siste gang ved at presten høytidelig sa skål, hvoretter den ganske tunghørte kirketjeneren med høy gammelmannsrøst og stor forskrekkelse svarte: Bånnski.
Det lange bordet inne i den store spisestuen var vakkert pyntet og Mindor fulgte intenst med da Eleonora satte seg ved øverste enden av bordet og med selveste organisten og kordirigenten som bordkavaler.
Presten holdt sin hilsningstale ut ifra ordene – Og ordet ble kjød og tok bolig iblant oss -. Han mente selv at han holdt en god tale og hevdet til slutt at han i valg av bibelord faktisk kunne se på alt folket at matlysten økte betraktelig. Toastmaster var den salige klokker Emanuel, som ba om at de som var mest talatrengte kunne be om ordet på en mest mulig diskrèt måte. Menighetsrådets forkvinne underholdt med taffelmusikk på klaveret – til stor gremmelse for organisten. Etter desserten vanket det kaffe, med ytterligere mere ripssaft og litt bitteti. Fellesunderholdningen var på forhånd lagt opp med kyndig hånd av de to menighetssøstrene og der det viste seg at verken Mindor, Monrad eller Malvin var noen kløppere i herjingene ute på gulvet mens de så absolutt måtte gå seg "over sjø og land". Spesielt dette innslaget med hoppelandet voldte adskillig sjenanse for de tre, særlig da de la merke til Eleonoras sjeldne og litt hånlige latter fra stolen ved siden av organisten. Selv våget hun seg på en ganske følelsesladet kjærlighetssang, der de to eldste brødrene tydelig viste at de var dypt grepet. Mindor hadde allerede for lengst ubemerket forlatt selskapet og satt hjemme i godstolen ved grua, da de andre kom tilbake fra prestegården.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar