Taterbroren Osvald ble værende igjen hos nykjæresten i byen og tok heller ikke båtturen utover fjorden til begravelsen av faren. Dette var heller ikke ventendes mente Brita – de to hadde alltid vært krangelfanter og når de tok seg en støyt for mye, havnet de ofte i tottene på hverandre hvis anledningen bød seg. Mor Olava prøvde å holde kustus hjemme i det lille huset, men på lørdagsfestene borte på lokalet hendte det at far og sønn ble jaget ut for å fortsette slåssingen utafor husveggene. Folk var redd taterfolk generelt.
Gustav fikk seg ei seng inne på ett sovekammers oppe i den lave loftsetasjen, i andre enden der Brita holdt hus. De tre halvvoksne guttongene hadde tilhold i rommet ute i redskapsbua, der de regjerte som de sjøl ønsket det.
De fikk Jentoft i grava uten større oppstuss, mor Olava bar ikke preg av større sorg over å ha blitt kvitt ektemannen. Brita lot Gustav forstå at de ikke kom til å sende bud på broren Osvald og ba han innstendigst om å holde seg i ro for stell av de to hestene og det som ellers trengtes for å få i gang hjemme-produksjonen av alt det de trengte for den nye martnasturen innover til byen.
Det ble hun som allerede lørdagen etter begravelsen, inviterte Gustav bortover til Lokalet. – Æ træng litt fresk luft, etter alt herre oppstyret -.
Gustav merket snart at taterfolket ble holdt på avstand – både innenfor festlokalets vegger og på plassen utafor – når bygdefolket skulle ut å pess og etterpå inn for å dans. Etter at Brita hadde klart å finne ett bord lengst inne ved Kafèdisken, måtte Gustav ut i ett nødvendig ærend, der han utenfor dasshuset til sin store overraskelse, ble påspandert ett par skikkelige støyter med hjemmelagde varer av et par jabbsjuke karer, som lurte på hvor han egentlig kom fra.
Da han kom seg innafor var trekkspilleren og gitaristen kommet i gang og Brita havnet straks ute på dansegulvet ved hjelp av en mager og pågående kar, med store danseferdigheter og intense blikk til alle de rastløse og ledige benke-sliterne.
Gulvet fyltes ganske raskt og musikken ble stadig forbedret, etter hvert som musikantene skiftet med å ta seg en rask tur ute på bakrommet. Etter den første pausen var frimodigheten blitt såpass stor, at karskkoppen havnet nede på gulvplankene ved musikantens bein - til fri besiktigelse for de som enda klarte å følge med på det som skjedde ute på dansegulvet.
Brita rakk å få med seg flere gammeldanser, før kavaleren fant det nødvendig å komme seg utomhus for å få i seg en skvett av flaska som han hadde gjemt bort i en eller annen steinrøysa borte i bakken.
Hun var både gløden og opplagt på enda flere utfoldelser ute på det tettpakkede gulvet – Gustav prøvde seg av og til, men Brita hadde ganske tydelig større glede av mere erfarne bygdekarer - folk med både ei flatflaske på innerlomma og nødvendig påfyll godt skjult like utenfor husveggen.
Sinnet grep om seg, da en ganske påseila og karravolig danseløve forlangte bordplass hos Gustav og Brita, under en nødvendig fritidsstund fra de to musikantene oppe på podiet fremst i lokalet. Den oppglødde fyren forlangte den neste svingomen, men ble forsøkt neddysset av Gustav, etter at Brita hadde takket nei til å bli dyttet ut på gulvet av denne godt fulle og oppstadnasige krabaten. Brita prøvde å få dempet ned Gustav, men det hele endte med at de to krangelfantene havnet i ett ganske frodig håndgemeng på platten rett utenfor den bratte inngangstrappa.
Gustav var ifølge de mest aktive av festfolket en innflyttet drittsekk fra storbyen - som på toppen av det hele hadde slått seg ned i traverstrøket midt på Taterøra og samtidig tatt fra dem ett ettertraktet fruentimmer - selv om hun var av gammel resandeslekt. Dansen inne i lokalet fortsatte ufortrødent, mens de aller mest tørste av utegjengen ble med på både den svært så lydhøre krangelen og slagsmålet som utartet seg til en ren borgerkrig, der Gustav – som var den egentlige årsaken til kamphandlingene – havnet som tilskuer til voldshandlingene, som ifølge Brita også denne gang oppsto på grunn av arvelig fiendskap naboer imellom.
Slike bygdefester hadde til alle tider vært en sagnomsust arena for å få gjort opp i gamle stridigheter, for der kunne lunta være temmelig kort - om bare de rette folkene stilte utenfor lokalet til noenlunde samme tid. For det hendte ofte at Orkdalingens knivblad satt løst i hans kniv.
Det var Gustav som skulle bli den ivrigste for at de to skulle komme seg vekk fra festplassen. Han var skremt av alt oppstyret blant bygdefolk, som ellers omgikk hverandre på en normal måte, de gangene de treftes på sladrebenken borte på krambua – stedet der de alvorligste samtaleemnene var vær, føreforhold, fester, fødsler og dødsfall.
Brita var vant til oppstyret på slike sene lørdagenes nattetimer og tok Gustav beroligende under armen på hjemturen gjennom skogholtet. Med litt småkjoning dem imellom, hadde de akkurat passert gjerdegrinda på nersiden av stallen, da en svartkledd ruske av en fyr føyk rett på Gustav, slo han ned med en solid, lang vedkubbe, før han uten et ord og med stor fart forsvant nedover gårdsveien.
Gustav ble liggende livløs nede i veigrøfta, helt til Brita fikk hentet to av brødrene som holdt til borte i redskapsbua. Gustav kviknet til og klarte ved egen hjelp å komme seg til sengs, etter en del ståk oppover den bratte loftstrappa.
-Når pikken står, da er halve vettet borte -. Brita sørget for at også det meste av hodepinen forsvant, da hun ut på søndagen for første gang våknet i samme seng som Gustav – etter at de for første gang hadde tilbrakt ei hektisk natt under den samme dyna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar