Kjærlighetsforholdet med Brita førte til at Gustav ble en naturlig del av taterfamilien og ble en skikkelig fagmann når det gjaldt både blikkenslagerarbeide og finsnekring av sleiver og tretønner i mange forskjellige størrelser. Forberedelsene til vårens nye tatertur, krevde at også den eldste broren ute i redskapsbua stadig oftere måtte komme seg i arbeidsbuksa. Rudolf var blitt godgutten til mor Olava og benyttet seg av det, noe som gjorde at den iherdige Gustav var lite attraktiv som arbeidskompis - de gangene han krevde enda mere aktiv innsats ved arbeidsbenken. Rudolf var litt innful av seg og var den som mente han var den rette til å stelle de to gampene – Handverks-arbeidet fikk de andre ta seg av. –Du e en innfløttar – å bestæmme ikke en dritt-. Det var akkurat da at Brita kjeppjaget broren fra stallen, over gårdsplassen og bortover til arbeidsrommet, der han fikk beskjed om å holde kjeft og gjør det som Gustav ga beskjed om. – Du e reinhekla tater, du som oss ainner an -. Unggutten forma seg i løpet av vinteren og ble fullt brukelig for å kunne bli med under presenningen bakpå hestevogna da snøen ble borte utpå seinvåren. Mor Olava overrasket de andre storligen, da hun fikk i seg en gubbe oppe fra Fannrem som velvilligst flyttet opp i senga hennes inne på storloftet. Olava takket nei til å bli med på lasset dette året.
#####
De lot Rudolf få ansvaret ved tømmene på Martnasturen. Han hadde overtatt både farens taterhatt, habitten for øvrig og den store lærkniven hengende godt synlig i lærbeltet rundt midja. Brita var svært blomstrende i ytterplaggene, mens Gustav hadde en vanlig habitt som sto i stil til den bongutten han egentlig var.
Taterfølget ble fulgt med argusøyne der de dro langs fjordarmen innover mot storbyen – unger pilte oppover gårdsveiene når de fikk øye på følget og sjølingene lukket og låste ytterdørene.
At det var Martna i byen, merket de allerede lenge før de hadde kommet seg forbi grensen – det var hestekjøretøy over alt der de kom langsmed hovedveien innover mot midtbyen. Første natta lå de under presenningen oppe på hestevogna, for det var ikke kaldere enn at de klarte seg når de surret seg inn i gulvmattene som skulle selges fra vogna dagen etter.
Ett par av Gustavs gamle arbeidskamerater ble overstadig overrasket, da de kom over kompisen mens han var på gang med å lesse av hestevogna inntil en husvegg rett ovenfor Torget oppe i Munkegata. De to gatefeierne la fra seg både flatspadene og piasavakostene, før de dro nedover til arbeidsbrakka og kom tilbake med treplanker nok til å få laget ett salgsbord til alle de hjemlagde sakene.
Gleden for de tre martnasbesøkende ble ende større, da de to karene litt ut på dagen kunne meddele at de hadde sørget for at en ledig brakke nede på Brattøra, sto til deres disposisjon for overnatting så lenge Martnan varte. Hesten og vogna var på dagtid lovlig plassert inne i bakgården til Hornemannsgården – ikke langt bortenfor Frukirkeparken. Gamlingen som tok på seg både pass og foring av gampen forlangte ikke mange kronene for jobben, når han ved siden av også fikk seg ei flaske "doinner" for å holde varmen.
Salget tok seg opp etter hvert som folkemengden økte og interessen foran langbordene med honningkaker og godterier minket. Gustav merket godt at kjøpergleden var størst med Rudolf og Brita bak disken. Selv egnet han seg best, viftende med tomstokken borte ved haugen av gulvmatter, der han ved litt ekstra pågåenhet kunne få solgt både ett og annet trauget og noen litt for grovsnekra kjøkkenkrakker.
Sofie fra Reina hadde fått med seg ett andektig følge av en artigkall - en liten sperrevipp som så absolutt måtte bli hørt, når han tok frem munnspillet. – Merket Hohner – bæste kvalitet -. Kommenterte han både når han startet og da han omsider sluttet. Sofie skjemtes – hun lot som hun overså musikanten og mintes heller gamle dager med Gustav. Rettretten innover til loftet på Reina var åpen – munnspilleren kunne forsvinne tvert om hun bare trakk pusten og blåste skikkelig på det rette tidspunktet utpå morraskvisten. Mer ble det ikke sagt dem imellom.
Det var neste dagen Gustav fikk se dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar