Emma var kommet til ett noe viltert hjem med både pass av guttungen Sindre og litt husarbeid. Hun hadde stor glede av å få ha måltidene sammen med sjølingene når hun selv ønsket det.
Ekteparet hadde stor omgangskrets, var en del ute på kveldene, men kunne også ha sene kveldsbesøk – der litt leven gjorde søvnen kortvarig for Emma inne på sitt eget rom vegg i vegg med finstua.
Bernhard og Ulla skulle vise seg å være dypttroende Indremisjonsfolk, som enten var til møte nede i Salem på søndagene, eller så gikk de skiftevis til høymessen i kirka på samme dagene klokka elleve.
Hadde de folk innom ytterdøra, var det fredelige sjeler til ett kristelig møte og med en kaffetår og noe lettfordøyelig etterpå. Til daglig hadde sakfører Bernhard kontortid i sidebygningen fra klokken ni og frem til i firetiden på ettermiddagen, der klientene enten smilende og fornøyde kunne passere Gustav i grusgangen utafor, eller sørgmodig og langsom i ganglaget kom seg ut havegrinda mot hovedveien.
Det hendte at fru Ulla på luringa fikk Gustav inn kjøkkeninngangen, der hun vartet opp ved bordet med ei brødskive og ett eller annet drikkendes. Hun var ei snerten dame i førtiårene – ifølge henne selv hele tjue år yngre enn juristen. De eneste som var litt oftere innom husveggene enn andre, var Osvald Prest og prestefrua Sandra. Da kunne det av og til være litt latter og høylydt leven – helst ved hjelp av ett eneste glass portvin.
I Agdar og Nora hjemmet på andre siden av gjerdet til sakførerparet, var det som regel både ståk og frimodighet på mange måter – også uten at gubben trengte å ta frem noe som helst fludium for å skulle behage gjestene. – Her e det alltid liv i lærven – forkynte Emma til Gustav – hun hadde invitert kompisen på ett rombesøk.
Begge ønsket seg litt luft under vingene og ordnet med en fridag, før de kom seg nedover til midtbyen ved hjelp av Singsakertrikken.
De startet festen med hver sin porsjon ertersuppe borte på Dampkjøkkenet i nærheten av Torget, før Gustav ble tørst og valgte brattrappa opp til Gamle Trondhjem – der det ble servert lunkent øl av helflasker fra Aktiebryggeriet.
Tobakksrøyken lå lavt i terrenget over nesten bare mannfolk, mens de som tygde snus prøvde etter beste evne å treffe en av spyttbakkene, før de ble kjeftet opp av den storvokste servitrisa iført svart, sid lagerfrakk i silke.
Tørsten ga seg allerede etter et par timer og de merket seg noen lange, kontrollerende blikk fra en eldre kar på pinnestolen ved øverste avsatsen oppe i den bratte trappa. Litt småslengen i dragan og blank i blikket ifølge Emma, fant de seg en benkeplass i kveldssola like ved Hornemannsgården - der polisen holdt hus, rett over Vår Frue Kirke. – Det e itj lang biten mellom Himmel å Helvete -. Gustav var blitt slagferdig etter besøket på Gamla, mente Emma.
De kom snart til at promenadegata gikk i retning nedover mot fjorden, fant ut at sjølukta hadde sin tiltrekningskraft overfor to villfarne kystfolk og kom seg nedover til Fjordgata, der fiskefartøyene lå godt fortøyd langs kaiene og de gamle bryggehusene. På andre siden av kanalen lå de større båtene og da de kom seg over brua gikk de seg rett på Jernbanestasjonen.
Det var etter at de hadde kommet seg igjennom en togundergang at de råket seg på den første uteliggeren. Han hadde funnet seg en plass borte i en haug med noen svære, tomme trekasser. – Ser ut som dæm har vært brukt te transport av pianoa – det står Vorsichtig på ett par av kassan -. Gustav hadde som guttungen prøvd seg med fingerøvelser på ett gammalt instrument i skolestua og følte se litt inne i slike saker og ting.
Fyren som hadde slått seg til inne i den ene instrumentkassen var en pratsom og langskjegget gammel kall, som bød på noe drikkendes fra ei flaska. – Det e bare Doinner – har itj råa te nåkka ainna -. Han kunne fortelle at han var fra strøket Lademoen inne i Østbyen, men så hadde kjerringa funnet seg en annen kompis og satt inn nytt lås i inngangsdøra. – Æ har aldri hatt det så godt som no-.
Det var begynt å skymre, gatene langs kaiene ble stadig mørkere og trikketuren oppover til snobbestrøket fikk to blidspente passasjerer, etter at de først hadde vært innom Enka for litt påfyll.
Hvordan Emma ble mottatt var ikke Gustav noe bekymret for, men ved sin egen ankomst til residensen ble han møtt av Bernhard, som umiddelbart tok seg av saken og forkynte at slike kvelders utskeielser ville de ikke ha noe av for fremtiden. Ulla holdt seg taus bak en ganske hissig gubbe.
Presteparet Osvald og Sandra var blitt invitert til sakførerresidensen, men denne gangen i embeds medfør og for å forkynne for den drikkfeldige Gustav, at han ikke måtte la seg lede ut i fristelse av hushjelpa Emma borte i nabohuset.
Gustav holdt kjeft og lot den ikke tilstedeværende Emma ta på seg skylden den korte stunden prestesamtalen varte. Fru Ulla var tydeligvis ganske oppbrakt over behandlingen Gustav måtte ta imot uten å mukke. Hun lot sin egen skamfullhet for både presten og juristens sakførsel komme tiltalte til gode og inviterte ut på kveldingen gårdsarbeider Gustav inn på kammerset til en kaffetår og ett par glass portvin, etter at husbonden hadde krøpet opp i sengbenken.
Varmen på den gamle peisen gjorde godt og skapte god stemning dem imellom. Ved hjelp av både portvinsglassene og konjakken som ble hentet frem fra husfruas avlåste kråskap ute på kjøkkenet, ble også en av Ullas mange kjedelige kveldsstunder til en jubelaften, fylt av salig frimodighet og i armene på en like opphetet ung og frodig tilbeder av en varm og avkledd kvinnekropp, mens fruentimmerets paragrafsovende herremann ble holdt innelåst i soverommets doble ekteseng.
Ulla klarte ved felles anstrengelser å komme seg inn i hovedhuset, etter å ha overnattet i den smale senga hos Gustav ute i drengestua.
Det skulle bli flere varme kvelder både inne i peisestua og ellers i huset.
Frodigheten og festlighetene hos Agdar og Nora i nabohuset, var ikke så heftige at det kom noen nabovarsler om bråket borte fra sakførerboligen, men Emma kunne berette for Gustav at det skjedde ett og annet slaget ganske langt utover natta – om både vertskapet og gjestene hadde kapasitet nok til det og at ikke drikkvarene tok litt for tidlig slutt borte i skjenken.
Det var en lørdags kveld at overstadigheten grep litt mye om seg. Nora var blitt kjent med ett utenlandsk ektepar som hadde fått jobb på kjøkkenet nede på Bondeheimen og hadde invitert italienerne oppover på en festlig kveldsstund. Luigi og Simona var blitt elleville for å få komme hjem til trøndersk mat og drikke. Emma tok gjerne på seg ekstrajobben i forbindelse til festlighetene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar