Spettaklet begynte da utferdstrangen meldte seg med at Gustav ikke orket å leve livet lenger oppe under takåsene og uten å ha noe som helst annet å drive med enn å holde liv i kroppen ved hjelp av en matbit – når Emma fant det nødvendig.
Han tok seg en bytur på egen hånd, der han nede på Bakklandet råket på to karer som var i gang med å få noen dasstamper opp på ei hestevogn. Drittjobbene var lite ettertraktet og Gustav kunne alt dagen etter begynne i jobben, mot at han holdt seg sjøl med arbeidsklærne.
Emma fortsatte i jobben hos Agdar og Nora, men holdt gubben unna ett nytt besøk oppe på kammerset, samtidig som aller nådigst kunne få halle seg nedpå oppe på mørkloftet – mot at han på forhånd fikk av seg det illeluktende arbeidsantrekket ute i vedbua.
Vognmann Ivar som hadde stallen inne i uthuset til Jystadgården, hadde nylig tatt på seg jobben som den ene av de mange søppel-og dasskjørerne innom byens grenser. Den noe litt for fuktige Ivar var blitt ansvarlig for drittjobbene inne på Østbyen og Gustav fikk plassen ved hans side fremst på hestevogna, der de fikk med seg åtte og kanskje ti drittdunker om de stablet riktig. De fulle stampene var tunge å få ut på vogna – etter at de var skiftet ut og fått på seg lokket. Det skvulpet gjerne over og de to karene ble ofte skjelt ut av beboerne, når de sølte dritt utover selve dogulvet og de alt for smale gangene og trappene. – Det skjit vi i -. Brukte vognmann Ivar å si hvis kjeftbruket ble for intenst og høylydt.
Ivar hadde snekret noen skikkelige karmer bak på hestevogna – for å kunne holde dritstampene på plass. Det var mest problematisk med de tomme dunkene, for det hersket mer ro og tyngde bak på lasset når alt omsider var klart for tømming nede i søppelhaugene hos den skremmende Rottenikken nede i sjøkanten nedenfor Lahammeren.
Tømmingsrundene kunne ofte skje også på nettestider, men da ble de hver for seg betegnet som Nattmann. De stedene dassrommene var plassert slik i uthusene at tømmingen ble nødt til å måtte foregå mens det var lyst, ble karene skydd av både de vanligvis så pågående sladderkjærringene og skokkene av viltre guttunger – småpian hadde som regel nok med stellet av sine smårollinger, godt nedpakket i de velstelte dukkevognene.
Levenet var stort og vinduene ble åpnet ganske raskt i husene langs den bratte Halvorsenbakken, da den bakerste lemmen på hestevogna gled av hengslene, slik at hver eneste en av de åtte tomme dostampene, til stort leven for nedover bakken før de havnet i en haug foran togundegangen nede i Strandveien.
Pålessingen ble hånlig kommentert av sensasjonshungrige, ondskapsfulle og lattermilde husmødre bak kjøkkengardinene oppe i vinduene.
Kom dokker inn, ellers så tømme vi itj dassbøttan dokkers -.
Ivar var som ellers ganske ilter om han var i det hjørnet.
Det var vognmann Ivar sjøl som var den ansvarlige og satt ved tømmene oppe på vogna. Gustav var nestkommanderende kusk og hadde sin faste jobb med å holde rette kursen på de forskjellige dagene – alt etter Ivars oppskrevne timeplan i de forskjellige av Lamons små og trange gater og streder.
Tømmingen innover selve Strandveien var minst problemetisk, syntes Gustav – men når det gjaldt alle sidegatene trengte han Ivars gamle kunnskaper om både navn og nummer.
Gustav innrømmet at han ikke forsto hvorfor alle Biskopene hadde takket ja til å få sine navn øverst umalte vegger der nede på Svartlamon, for her var det både Biskop Grimkjells gate og Biskop Darres gate. Likedan General von Krogs vei – ikke så langt unna Arbeidergata, Markus Thranes gate, Brodahls, Nordtvnedts, Sodemanns og Rosenvinges gater.
Det stanket mainnskjit over alt der tømmingen foregikk – ikke bare FØR oppdragene bleutført, men like mye etter at de hadde fått med seg stampene ut i det fri.
Det hendte ganske ofte at de ble møtt av opptatte dassrom med låste dører, der de ble nødt til å tilbringe ganske lange stunder før papirraslingen fra innsiden opphørte.
Det var i slike stunder at`n vognmann Ivar slo i hjel ventetiden med å få frem flasken med Dobbeltrensa fra innertrøylomma og by Gustav på en "ailler så liten ein".
Slik gikk dagene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar