Etter tømmingen på denne lørdagen la Gustav turen oppover til Emma, der han umiddelbart fikk ordre om å ta av seg ytterklærne ute i uthuset. – Det stanke mainnskjit av dæ -. Hun tok til latteren da Gustav mente at lukta var ganske lik fra begge kjønn.
Husverten Agdars natteutskeielse viste seg å være en engangsopplevelse og Gustavs anledning til loftsovernattinger sto heldigvis ved like pm han trengte det. Etter å ha blitt "Nattmann"og dokjører, hadde han allerede i de første nettene bare krøllet seg sammen i høydungen i stallen hos Ivar borte i Jystadgården, for her var det både vann i springen og egen dostamp borte i kroken.
Med god hjelp av ei lettliva ungmø borte på Reina og som akkurat hadde kommet seg av dostampen, klarte den alltid så talatrengte Gustav å få til ett stevnemøte med frøkenen på samme kveld - borte i det tørre høyet i stallen hans Ivar.
Jentas navn var Sofie, hun var bare så vidt fylt de tjue og bodde på ett loftsrom nede i Arbeidergata på Nerlamon. De ble enige om at hun burde være ute av stallen før Ivar måtte få spent gampen for dovogna, slik at de tidligst mulig fikk komme seg i transportsiget.
Avskjeden ble både lang og temmelig hektisk og uten annen avtale enn at de måtte treffes når anledningen bød seg.
Anledningen bød seg allerede samme kvelden.
Da de hadde fått levert fra seg de tomme dostampene og satt gampen inne på stallplass i Jystadgården, følte Gustav trang til en overhaling med reint vann rett fra springen borte i stallen. Det var ikke lange biten bortover til huset der Sofie holdt til. Hun ble faktisk ikke overrasket over verken snubling oppover den bratte loftstrappa eller litt forsiktig banking på døra. – Æ hadd venta dæ -. Mere trengtes ikke å bli sagt.
Først neste morgen stilte Gustav til nye dotømmeturer borte i stallen, og da arbeidsdagen var over, tok han med seg arbeidsklærne bortover til kvistrommet i Arbeidergata. Det skulle bli siste natta han sov i høyet borte i stallen hans Ivar.
Sofie var ei luggum jente på alle måter, var rask og frisk og stelte de to små rommene i første for en godt voksen og litt for klåfingret gubbe. – Mæn æ klare å hold fyren på matta -.
I en ukes tid skiftet det på aktiv dasstømming, hektisk elskov og nødvendig vomfyll, før Sofie fikk anledning til også å vise sengekameraten andre sider av sitt unge liv. Selv om ikke den indremisjonske virksomheten kom til å legge noen stor demper på fritidssyslene, ble deres første møtes sødme borte i lokalet Salem i Prinsensgaten til en frimodig opplevelse, da Gustav fra en av de bakerste benkene fikk øye på sine tidligere vertsfolk oppe i Jonsvannsveien – sakførerekteparet Bernhard og Ulla. Han var jo tidlig i leieforholdet blitt gjort kjent med at de var tilbedende medvirkende i Indremisjonens aktiviteter på det åndelige plan.
Det ble først under ofringen mot slutten av møtet, at Ulla og Gustav skulle få øye på hverandre. Hun lot han få ett blygt smil og han kunne heller ikke dy seg for å gjøre det samme.
Den knapt førtiårige Ulla hadde lagt på seg ganske betydelig og hun virket ganske åpen for ett nytt treff med sin tidligere forfører. De passerte hverandre like før utgangsdøra og uten at Bernhard la merke til noe som helst gjorde hun tegn til Gustav om at han måtte kontakte henne. Sofie ble ganske forundret da hun så hva som foregikk dem imellom og ble ganske pågående på veien innover til Lademoen. – Tidligere og ufarlig venninne – Mere hadde han ikke å berette, før de på sen kveldstid krøp til køys i den alt for trange senga. Da fikk Sofie utlagt hele det tidligere sengeopplegget til nesten minste detalj og hun berømmet oppriktig sengekameraten for hans virilitet overfor dette fruentimmeret, som levde ett liv sammen med en alt for aktiv sakførende ektemann – men på helt andre områder enn det hun selv alltid hadde ønsket seg.
Gustav lot det gå noen dager, før han med stor flid gjorde seg reinest mulig fra innerst til ytterst - samtidig som han beroliget Sofie med at utflukten på denne fridagen som han var innvilget av vognmann Ivar, gjaldt en visitt oppover til Emma.
I de tider var slike nymotens telefonapparater som regel bare til rådighet i de finere hjem, noe som ga den utspekulerte Gustav anledning til å få kontakt over gjerdet med Ulla. Hun hørtes glad ut og kunne melde grei ankomst – gubben hadde uten hennes alt for mange protester, fått med seg dokumentmappen og kommet seg ut på en sakførertur til andre strender enn bare Trondheims-fjorden.
Fornuftige Emma fikk korken av godluktflasken, slik at mottagelsen hos Ulla ble både opprømt og heftig.
Uten en tråd kom de etter hvert til seg selv i kammerssenga, der Gustav pø om pø fikk fortalt eventyret om den tungnemme sakføreren som mente han hadde klart å gjøre sin bolde viv gravid – uten å lage noen problemer om hvem gravøren var. Den tidligere barnløse og adskillig yngre, men nå befruktede fruen, lot juristen være av den formening, at han med sin dype tro bare hadde å innse at Vårherre hadde ydet sin forståelsesfulle hjelp, nå når nøden var størst og bare året før han som pensjonist i ett hvert fall og mest sannsynlig ikke kom til å oppleve annen reising enn den med toget oppover til hytta i Gauldalen.
Gustav måtte ved håndspåleggelse på magen til UIla, kjenne at det var liv etter hans egen pågåenhet i denne samme dobbelsengen også for en tid tilbake.
Uten alt for åpenlys faderlig stolthet fra Gustavs side, ble de enige om taushet i forholdet dem imellom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar