Gustav var blitt lei av å måtte tilbringe dagene oppe på ett hestelass fylt med drittstamper – tomme eller fulle av "mainnskjit", som skulle hentes inne i bakgårder med alt for trange dorom og der de under mer og mindre åpenlys besiktigelse av husenes husmødre, stadig var under kjeftbruk etter å ha sølt av innholdet ut over gulvplanker og trappeoppganger.
Etter en av Gustavs mest slitsomme arbeidsdager på lenge fikk han hele dasstømmingen i vrangstrupen.
De hadde tatt seg ekstra på tak og hadde gjennomført både de vanlige rutene bortover General von Kroghs gata, i Arbeider og Rosenvinges gatene før de omsider var kommet til øverste huset i Nordtvedts gata. Her skjedde det tragiske ved at da Gustav omsider hadde klart å få den fulle donken på ryggen ute i det ufordrageligste av hele rutas skjithus, så snublet han i en eller annen djevelske dørstokken, før han havnet på gulvet nede i trappegangen og med alt inventaret fra dostampen over seg. Huskjærringene hylte av forbannelse, samtidig som også vognmann Ivar Sveen fikk ett raserianfall på tilhørernes vegne.
Det var akkurat da at Gustav tok dasstampen i sin egen hånd og lempet den tomme digre saken bortover bakgården, der den i farta fikk med seg en diger trestamp full av kulørt klesvask til gammelkonas utskjellende leven. – Kyss mæ i rævva, heile gjengen -. Gustav lot raserianfallet få fritt utløp før han med brask og bram smelte igjen porten i plankegjerdet med ett voldsomt til brak.
Til stort leven av både unger og nysgjerrige kvinnfolk, kom han seg bortover til Utsikten på Reina, der omstendige og renslige Sofie etter lang tid fikk rengjort den forhenværende dokommetransportøren Gustav - egentlig fra andre siden av Trondhjems-fjorden, for både det ene og det andre. Hun lot pakningen med både den tilgrisede overallen og de sammenkrøllede sidene av Alle Kvinner og Detektivmagasinet gå rett i søppeldunkene bortest i bakgården og uten at noen andre merket det, enn ett par laushunder som fremdeles hang sammen etter noen frimodige utskeielser i kroken ved utedassen.
Gustav var blitt angrepet av ett alvorlig hat mot utedasser generelt – noe som Sofie tok på alvor og gikk til innkjøp av ei potte i ekstra stor størrelse, som hun ga fast plass under senga i borteste enden av det eneste rommet oppe i andre etasjen.
Han gikk arbeidsledig en stund, var ofte oppom hos Emma, der småbarns-ventende Ulla i nabohuset, hadde sørget for en spesiell stueplante i vinduskarmen – som varslet om hun var klar for ett ettertraktet besøk eller ikke.
Av en taletrengt krabat borte i Markus Thranesgata, fikk Gustav kjennskap til at kommunefolk var ute etter en graver borte på kirkegården. Hos rette vedkommende på kontoret ute i midtbyen ga han seg til kjenne som en arbeidsom kar og fikk jobben på prøve.
Det ble Sofie som skaffet til veie både en ny overall, ett par gummistøvler og ei skjermlue, mens kirkegårdskontoret holdt både arbeidshansker og spader i forskjellige størrelser. Arbeidskompisen var en høytidsfull eldre mann som alltid stilte i svart slips og mørk jakke ved det første spataket, men som skiftet til overall og støvler straks den første halvmeteren var unnagjort, samtidig som pedanteriet forsvant mer og mer, dess nærmere seks fot de kom ned i nygraven – som ifølge arbeidskompisen var den lovbestemte slutten på begynnelsen til ett nytt og adskillig bedre liv.
Tørrvær var alltid til vederkvegelse for de to alvorstemte graverne, men vestaværets regnbyger innover fjorden kunne gjøre dagenes gravinger til det rene marerittet. Det hendte at halvferdige hull i kirkegårdsjorden måtte tildekkes av treplanker etter at de var blitt fylt med regnvann. Gjenrasing av både matjord og leire forekom, men for Gustav var det uhyggeligst når bygsleren av nabotomten uforberedt kom innom på visitt og trengte hjelp for å komme seg tilbake til dit han egentlig hørte hjemme.
Den regntunge mandagsmorgenen da Gustav ankom jobben i ganske så gravalvorlige tilstander, fikk han for seg at dette sørgmodige stedet ikke var noen likandes plass å tjene til livets opphold på. Den forståelsesfulle kirkegårdsbasen fikk etter noen ukers sonderinger blant bedrevitende kontorister, ordnet det slik at han fikk skiftet ut spaden med en skikkelig og stridig langkost – samtidig som Gustav for fremtiden skulle få stillings-benevnelsen som gatefeier og med møtested i ei kommunebrakke like ved brua over til Brattøra.
Brakka viste seg å være ett skikkelig tilholdssted for ganske mange kaffedrikkende og matpakkespisende gatearbeidere. Det hendte at været var av den sorten at brakkelivet egnet seg bedre som tilholdssted for å holde seg tørr og varm, enn å tilbringe arbeidsdagene drivende gatelangs iført regnhabitt og sydvest – bærende på lange koster og nødvendige trillebårer for å få med seg det søkkbløte rasket.
Ordren fra formannen var at han skulle starte med å koste det lange fortauet fra "Pænglaushjørnet"borte i Prinsens gata. Han var ikke kommet lenger enn til porten utenfor Indremisjonslokalet Salem, da han av folket etter formiddags-møtet ble hindret i jobbingen og helt tilfeldig dumpet rett på sakførerparet Bernhard og Ulla – hun i en vakker omstendighetskåpe arm i arm med en tydelig stolt husbonde. Også Bernhard viste sin åpenbare gjenkjendelse: - Du er i arbeid, ser jeg -. Latteren grep Ulla, da Gustav kommenterte: - Å det meine vesst Sakfører`n han også har gjort sjer æ -.
Gustav ble hardhendt i i bruken av kosten oppover mot Teateret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar