Med tiden skulle det vise seg at Gustav kom til å trives i arbeidet som gatefeier, for sammen med noen andre gubber i samme arbeidsantrekket, ble han stadig oftere på hils med folk som ikke var så høye på pæra at de overså slike underdanige krabater, med en piasavakost i den ene handa og en flatspade i den andre.
Etter hvert kostet han seg gjerne til treff med folk som levde sine liv som uteliggere, stakkarslige mennesker som på en eller annen måte hadde havnet på den gale siden i samfunnet – svært ofte avhengig av brennevin for å klare å komme seg gjennom dagene og nettene.
På dagtid holdt de seg som regel skjult i Nerbyens trange smug og om natta fant de seg en overnattingsplass som var tilgjengelig på de mest utenkelige steder, om de ikke litt tidlig på kvelden hadde blitt tildelt ei seng borte på fattighusets herberge.
De gangene han drev å gjorde det renest mulig nede i Lusparken - rett før brua over til slakterhuset nede på Brattøra - traff han som regel på ett eller annet pratsomme og ensomme menneske som kunne trenge noen ører til innkjøp av både ei flaske "doinner", ett finbrød eller noe rødsprit fra fargehandelen – når denne omsider åpnet sjappa ved nitida.
På rette årstida var det ikke sjeldent han kom over uteliggere oppe på en eller annen parkbenken, eller mest mulig skjult nede i buskaset. Det var ikke bare mannfolk som fant seg plasser ute i det fri, for selv om de ikke var så mange, var det også kvinnfolk som syntes det var like greit med en soveplass ute i Guds frie natur, i stedet for å komme seg inn på Husvillherberget.
Blant annet for å holde seg sånn noenlunde i varmen, gikk det med en del drikkevarer – mest av den aller billigste kvaliteten. Svart-Marja tok stadig runder i Nerbyen og hvis de kom over en forsoffen og livløs stakkar, ble han lempet bak i kjøretøyet, før han fikk noen nødvendige timer i fyllearresten oppe i Hornemannsgården. Etter kortest mulig tid var krabaten nede i samme strøket, der han som regel ble påspandert ett eller annet drikkendes fra noen svirebrødre – selv om de også selv hadde bruk for de salige dråpene for å komme seg gjennom døgnets timer. Det hendte at stakkarene prøvde å ta litt vare på hverandre når nøden var størst og storfylla nærmet seg.
Maten var ikke det viktigste, men når noe slikt var nødvendig for å klare å være sånn noenlunde gangbar i fotlaget, hendte det at ett eller annet medmenneske forbarmet seg og forsto at en matbit kunne være det som aller mest trengtes blant Lasaronene som de ble kaldt. Forståelsesfulle byfolk var fullstendig oppmerksomme på at overrekkelse av noen småpenger bare gikk til fludium.
Gustav hadde kostet seg forbi ett fullstendig utslått ungt, lite kvinnelig vesen i en krok ved Falkangerbrygga nede i Fjordgata. Han fikk ondt av "vraket"og til litt kortvarig oppstandelse fra andre forbispaserende byfolk, fikk han henne opp i trillebåra, før han la turen over jernbanebrua ned til den minst brukte kaia lengst borte på Brattøra. Etter tidligere kveldsturer sammen med Emma, hadde han merket seg stedet der en del gamle tomme trekasser var havnet i en stor haug – kassene var brukt til importen av pianoer oppe hos Ranum. Emma var kommet i prat med uteliggeren som holdt hus i en av de største kassene. Derfor la trillebårkjører Gustav turen til samme stedet og fikk plassert jenta innerst i den mest skjulte kroken, der den tidligere leieboeren hadde lagt igjen noen strisekker for senere bruk. Han dekket over henne, var over brua etter noe spiselig som han la igjen etter å ha lagt over en strisekk, før han var oppom arbeidsbrakka med trillebåra, fikk av seg overallen og la turen nedover til kaia.
Hun var langt fra våken, men Gustav fikk litt mere liv i kadaveret, etter at han fikk lurt i henne litt av den medbrakte vannflaska. Den medtatte jenta var hverken interessert i hvor hun var eller hvordan hun var havnet nede i kassehaugen.
Noe ansvar for hvordan det kom til å gå med henne, måtte Gustav innrømme at han slettes ikke hadde, men var av den formening at fremtidig dårlig samvittighet fra denne lørdagens formiddagstimer, ikke trengte å være nødvendig – om han bare ofret litt av sin egen fridag på dette.
Gustav lot ungjenta sove ut rusen, mens han selv dro innover til Reina, der han uten å holde noe tilbake ga Sofie kjennskap til hva det var han hadde innlatt seg på.
De kom seg utover langs kaiene på Brattøra, der det viste seg at jenta hadde fått kveldsselskap av gamlingen som egentlig hadde rigget seg til som beboer av kasseresidensen – samme pratsomme krabaten som de hadde råket på ved den forrige kveldsturen. Også fyren trengte plass og søvn for natta og var ikke lei seg, da ungjenta kom seg på beina og uten alt for mange protester fulgte Gustav og Sofie over brua og innover Strandveien – der de uten alt for mange blikk fra nysgjerrige Lamonittere, kom seg opp i andre etasjen inne på Reina.
Brita var bare atten år gammel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar