Denne form for peiskos var ikke uoverkommelig langvarig og ble jo heller ikke varmemessig lagt så mye merke til. Men tretti døgn uten norske "langoinnerboksa" kunne være lenge nok.
For selv om gradestokken utenfor inngangsdøra bare holdt seg sånn midt på stammen, kunne det innomhus være litt hustrig på nattetider, etter at det kanskje hadde sluttet å suse på peisen i dette uisolerte huset fra det tolvte århundrede.
I noen harselerende stunder ved tangentene og med ett "ailler så lite glass" orgelbrus i hende, hendte det at forfatterskapet kunne finne på å ta overhånd, såfremt termometersøylen fortsatte å synke.
-Skal du fyre med ved – hva gjør du med det? –jo, du kjøper ett lass og lager en plass – For tørke må til, om litt varme du vil – på peisen få til. – Men veden du kjøper er bløt og svært dyr – den setter din varme og trivsel på styr – den koker og suser, du merker kun røken. – Takk selger`n for spøken !
For å holde varmen i både presten Don Franco og den noe frosne menigheten, syntes selv organisten fra dette iskalde landet like sør for Nordpolen, at det kunne være lurt å ikle salmesangen ett adskillig frodigere tempo enn det han vanligvis brukte i dette alltid uoppvarmede kirkerommet.
Og populariteten vaks.
For i Italia går slike hustrige dager fort i glemmeboka. Etter tredve dagers bruk av skinnkåper, frakker og andre varmende klesplagg, får de mer enn nok av hypokonderske frostskader.
Min telemarksbroderende bunadshustru, har av Vårherre vært så heldig også å bli skapt med grønne agronomfingre. Når ektemannen nå engang hadde valgt å tilbringe det meste av dagene inne i halvmørke kirkerom, kunne hun allerede i januar boltre seg med å "jordfeste" både Stemorsblomster, Alpefioler og mange andre livshungrige planter, som allerede har gjenoppstått fra de døde etter denne tredvedagers milde kuldeperioden.
Våroppstandelsen gjorde oss til noen yre og frimodige nyskapninger, klare for en Romatur. Men å skulle betale togbillettene med noen nyskapte Europengesedler , viste seg å skulle volde adskillig besvær for den Lireskolerte billettekspeditøren nede på Ternibyens jernbanestasjon. Men ved hjelp av vår lommekalkulator og ganske dypt engasjerende hoderegning, ble selve reisen innover til Roma en begivenhet med det vakre og strømlinjeformede fremkomstmiddelet.
Med en reisetid på fem og førti kvikke minutter, fikk vi oppleve ett vakkert landskap, med blomstrende kjøkkenhager over alt langs jernbanesporet, små gamle redskapsskur, vegg i vegg med aldersbetonte små hus og hytter som boplass for mor, far, besteforeldre og skokker med glade bambinos, alle i aktivitet med ett eller annet. For ikke å forglemme alle kaninene – ikke alle i bur -, men i fri kontakt med høner, haner, ender og kalkuner.
Og auken til matbordets gleder gjelder også beboerne av de mangfoldige dueslagene, slike vakre flygende akrobater, som mer sjeldent benyttes som middagsrett hjemme i Norge.
Ankomsten til Roma ble som ett fyrverkeri av opplevelser i alle de stortrafikerte hovedgatene, livlig virksomhet i alle trange smågater, fullsatt av handelsforetak med salg av alle slags forunderlige ulumskheter, akkompagnert av livlige gatemusikanter, sangere og gjøglere. Alt rikelig iblandet av tryglende tiggere og utallige lommetyver, opptatt av sitt yrke både på gateplan, i busser og over alt der det ferdes mennesker. Likedan innenfor veggene til restauranter eller små kroer som det finnes massevis av, hvor vi enn befinner oss i millionbyens vrimmel av historiske ruiner fra de riktig gamle dager, når vi rusler forbi de vakre Katedralene til minne om både Peter, Paulus og Jomfru Maria.
Der skulle du ha vøri, Kal. Men noen tigersvans har det vel aldri vært til disponibelt bruk i Roma by.
Men – kæm veit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar