Å skulle frembringe en nyttårshilsen fra vårt nye hjemland, føltes litt forunderlig for oss. Det tradisjonelle ønskeuttrykket for det nye år er "Tanti Auguri", til norsk oversatt med "Lykkelig fremtid".
Disse fargerike og selvblinkende Tanti Auguriplakatene hang over alt i de allerede for lengst sterkt fargeprydede julegatene. Både organisten og kona lot seg begeistre av italienernes vanlige nyttårshilsener, ved bruk av et omkring-takende kroppsspråk, inderlig akkompagnert av høylydt ordbruk og gjerne hektisk fremført i gledesrus av dimensjoner, sammen med mangfoldige gode ønsker om en lykkelig fremtid nyåret igjennom.
For vår begeistring stagnerte jo noe, hvis de verbale framtidsønskene om lykkelige liv, gikk over til alt for mye med slike direkte kroppslige belastninger. Folks oppriktige følelsesmessige og hjerteligsinnede nyårshilsninger innledes som regel med et solid håndtrykk - etterpå med et meget aktivt og intenst gjennomført "på kinnet kyss", skikkelig velregissert med ganske lydhør smask - antagelig lydmessig utført alt etter offerets alder og hørbarhet.
Ved slike årvisse, innøvde høytidshandlinger og i ett land med så mange sprelske og langtidslevende individer, er hensyntagenhet ett viktig uttrykk. Jeg har fått inntrykk av de mest skrøpelige finner seg en benkeplass før seansen egentlig settes i gang.
Nyhetsopplevelsene med de begivenhetsrike Tanti Auguritreffene for oss mer og mindre kalde og følelsesløse nordboere, viste det seg vanskelig å få en slutt på. Men den akrobatiske intensiviteten avtok noe med de fleste, etter hvert som påskehøytiden begynte å nærme seg.
Arrone katedralens hektiske "Blainnakor-direttore" viste seg å få en tendens til å føle seg engasjert som en ettertraktet "prøveklut" blant de mest kvinnelige av nyårets sangerinner. For når februar nærmet seg og nyårets intimiteter for lengst burde ha fått sin slutt, kunne han av flere mistenksomme manns-stemmer - faktisk bli beskyldt for at han i de tilmålte kaffepausene drev med litt for åpenlys klinevirksomhet blant både sopraner og alter.
Å måtte vegre seg mot denne langvarige og alt for offisielle Tanti Auguri omkringtakingen, viste seg å bli oppfattet som regelrett hovmodig norsk overlegenhet - særlig blant de eldste og mest omfangsrike kvinnelige koristene.
For å unngå alt for stor pågåenhet, fant jeg det fornuftig å korte ned kaffe-pausene til bare fem minutter – egentlig bare nok til en dotur for de mest trengende. Og det hjalp faktisk.
Reduseringen av disse smaske og klemming - seansene, skyldtes etter min mening rett og slett påbudet om kortere kaffestunder og mindre kaffeinntak. Den hektiske aktiviteten blant de mest lekkasjebefengte klosettspringerne avtok betraktelig - både i mengde og lengde.
Etterdønningene etter nyttårsnussingen avtok også noe, nå når finpussingen av påskeprogrammet økte i intensivitet. Gud være lovet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar