Det heter at vi skal ikke tru på alt det vi hører, men det som gokompisen Karl fra andre etasjen i Tolva beretter må vi ta vi for god fisk - for med hensyn til dette med den gode fesken, så var både far og sønn Knudsen i sin tid havets folk - enten det var med pelken eller med maskinen på undersida av dekk!
I de fleste av familiene som bodde i Ladeveien i de gode gamle dager, bestod hver husstand av minst ti sjeler. Bare i Åtta bodde det ett hundrede mennesker tilsammen. Den observante Karl kjente også til at på strekningen fra de tre smånette forretningsjentene Schjelvan, Sakshaug og Spjelkavik - borte ved endestasjonen til trikken - og oppover til Rønningsletta, dengang var ett av de tettest befolkede stedene i Norges land. Ka den guten veit.
-Men kor i all verden fekk dæm tia te alt ?
Den svært så ettertraktede leseren av disse linjene kan jo - om han skulle ønske det - få med seg soga om den så overvettes velutstyrte skrytepaven, som med høy røst inne på kafeen i Tia, kunngjorde at han i sitt eventuelle neste liv godt kunne tenkt seg å stille sitt legeme til rådighet for avl - gjerne borte på storsletta ved Gammelgården.
Vi trenger jo ikke å la oss imponere så alt for mye av disse ettertraktede ønskene, men med disse helst så konfidentielle ytringer i minne - nevnes i skrivende stund hverken vedkommendes navn eller bopel, bare at de frimodige ønskene kom fra en ellers så bluferdig , handlende kjøpmann, som drev sin virksomhet midtveis borte i den langstrakte Ladeveien – der inne på det velsignede Lilleby.
Skal vi fremdeles tro på Karls meddelelser, kunne i ett hvert fall ingen av de dagers foresatte ha hatt fritidsproblemer.
Som importante karfolk - altså ganske karravolige krabater – var vel hver eneste en av dem særdeles velkvalifiserte som Lamobeboere - alltid beredt til aktiv tjeneste så snart muligheten bød seg.
For Impotente kan vel ingen påstå at mannfolkene inne på Østbyen kunne ha vært, selv om det muligens kunne slenge en og annen imellom.
En av de få som svært så offentlig, men helt på egen hånd virkelig prøvde seg med å bekjempe det stadig økende antallet i de store massene av bydels-innbyggerne, var`n Rudolf Neslund – den artistiske selgeren av hygieniske artikler - eller "kardonga" som han kalte gummivarene. Rudolf var jo en foregangsmann på dette svært så hemmeligholdte området.
Synet av Gummi-Rudolf, trengte jo ikke nødvendigvis å legge noen demper på den alltid så stigende kåtskapen, men derimot mente mange at det rent kardong-prismessige var den største betydningen når valget sto mellom ett gummibelagt nummer – eller det velsignede arbeidet med å skulle formere verden i de mangfoldige og nedslitte dobbelsengene der inne på Østbyens dårlig isolerte soverom.
-Lysta kan jo forsvinn bare ved å hør strykkprisen -.
De to herrene Rudolf Neslund og Bretteville Jensen – sistnevnte populært kalt "Brett-te-siders-Jensen" - må kanskje kunne benevnes som arbeidskompiser - selv om betydningen av ordet kanskje er fremkommet på ett litt for dårlig gjennomtenkt grunnlag. Men la gå.
Ingen av de to gjorde i de dager noe som helst i riktig retning, for på en positiv måte å kunne betjene stiftstadens elskelige Folkeregister, med kontorets stadig oppadstigende folketall, om all denne hektiske virksomheten der inne i det alltid så frodige Lamostrøket.
Ved siden av Gummi-Rudolf og Brettesidesen på den ene side - og Østbyens offentlig-arbeidende Jordmødre på den andre, kan kanskje ingen andre kjendiser ha hatt det mere travelt i sitt virke.
Rudolf dekket sikkert hele bydelen `to the bitter end` og mere til, mens jordmoder Astrid Eggen, hun lengst vest i Innherredsveien og ditto Roaldseth Mæhre bortant Møllenbergs tettbygde strøk – lot seg sikkert tilkalle over alt dit vannet omsider hadde gått – eller kanskje også dit hvor det kunne være like før.
Det må vel kunne sies at de to velsignede fødselshjelperne, hadde et "ailler så lite" medeierskap i hvert bidige lille nyproduserte menneskebarn, innom husveggene til alle av Stor-Lamons formerende bygårder.
For ikke å bli misforstått: Aktivitetene var sikkert like store der hvor områdene kunne bestå av vakre småhus med en buskbevokst hageflekk.
Berømmelsen over de to anerkjente jordmødrene, vokste selvsagt parallelt med at innbyggertallene økte. Med bedre tro for fremtiden, fikk de begge ære og stor anerkjennelse for sin deltagelse, ved stadig å skulle forøke antallet av inntekstbringende individer til både Lilleby, Lamon, Enkgata og Rønningsletta. Den inderlige takken kom fra flere hold, også fra dårligstilte kjøpmenn, militært innrulleringspersonell, overlærere, kor-og korpsdirigenter, søndagsskolelærere og frisører - som alle alltid ville trenge stadig flere nykomlinger, for overhodet å skulle kunne livnære seg enda i noen år.
Slik som produksjonskapasitetene økte med åra - ifølge oversiktsrapportene fra`n Karl i Tolva, må utpågangeren Rudolf Neslund ha blitt en stadig mere innpåsliten og pågående selger av sine artikkler.
-Den som lever får se -. Rudolf levde til han ble både sytti - og åtti etter hvert. –-Plutselig en dag e manntallet stort nok, folkens -.
Skribenten av disse historier er på sine meget gamle dager dypt sjokkert over at "husken" ikke er slik som den var, i ett hvert fall ikke som under hans sjuårs utdannelsestid ved Lillebyskolen.
Han kan nemlig overhodet ikke erindre, at Frøken noen gang hadde kommet seg til å nevne ett eller annet som kunne ha noe med `bier og blomster` å gjøre.
Men i mediterende øyeblikk har fortelleren etter hvert kommet til, at oppfattelsen av skaperverket kunne ha vært noe overhørt, på grunn av visse uroligheter i klasserommet – og det akkurat den timen da beplantingslæren var i ferd med å skulle overta for religionsundervisningen. Frøken viste stor lettelse.
En beskjeden liten erkjennelse kan i dag meddeles alt folket, om at skribenten først da han ved sin aller første ekteskapsinngåelse - som tjuesjuåring i Lamokjerka - ble forståelsesfullt klargjort akkurat dette med `arret og støvbærerne ` av daværende hjelpeprest Per Kne.
Det er slikt man har hjelpeprester til.
Ved gjennomlesning av gamle kirkebøker, skulle det visst i de dager ikke forekomme ett eneste oppegående menneske som levde i Sølibat, hverken på Ner-Lamon, Lilleby eller oppe på Rønningsletta.
Guds internasjonalt velkjente skaperverksmetoder, sørget også for at Presteskapet hadde sine gjøremål. Ikke bare ved dåp og konfirmasjoner, men også ved de senere dagers vielser – og med livsavsluttningenes jordfestelser.
Når en eller annen prestekrabaten summet seg til å tenke seg litt om, ble også han nødt til å innse, at i løpet av oppveksten ville de nye verdensborgere skaffe arbeide for både organister og kirketjenere. De alltid så rengjorte resultatene fra de omtenksomme frøknene Eggen og Roaldseth Mæhres hjemmebesøk, kom til å bli av største viktighet for alt liv og virke nedenfor jernbanelinja inne på Østbyen – stedet som så enormt upopulært, skulle komme til å bli kalt for Svart-Lamon.
Når vegglus, rotter og mus var ute på ville veier, måtte utyskene etter ei tid krype til korset, da timen var kommen, og avrettingsbøddelen fra skadedyr-kontrollen banket på "klosterets port" – etter at de først hadde innkjøpt nødvendige remedier hos`n Hermann Nilsen borte på Buran.
Selvfølgelig var naturens forunderligheter av en helt annen karakter, når "laus-hoinnans" utpåhoinnsferdigheter med vrikk og vræl, så absolutt måtte fremlegges for offentligheten - midt ute i alle "hæstgatan" - både på Lilleby og i resten av de nærmeste områdene .
De fleste av ongan i de vanligvis så store flokkene, fant allerede etter ett par gangers "kikk" ut, at hver eneste en av partene så noe skamfulle ut, når de på hunders vis midtveis i elskovsakten ble hengende sammen - som om de ville markere at tidens fylde omsider var kommet - og ventende på at ett hæsblæsende hjemmeværende fruentimmer - som alltid skulle dukke opp for å tømme ei oppkvikkende bøtte med iskaldt kildevann over det frilufts-elskende bikkjeparet
Etter slike hundekrumspring, lå det ofte litt forundring i lufta blant de kjekkeste av gutan, når det gjeldt moder Knutzens tolmodige kattehold i Tolvas andreetasje: Det burde da vel ha vært nødvendig å spandert en del med springvannsbøtter, for å fått holdt formeringsprossessen av KATTER sånn noenlunde i sjakk.
Etterfølgerne etter oss gammelfolket innefra Østbyen i de tider, har kanskje ikke ønske om å være med oss i våre meditasjonsstunder - altså i tanker om slike gamle minner som etter hvert bare tilfeldigvis dukker frem fra glemselen.
Om den gangen det alltid var sol og blå himmel - både over Ner-Lamon, Reina, Lilleby, Enkgata og til og med oppå Lahammer`n og nerri Korsvika.
Funderinger fra en liten krabat under en kveldstur "På gjengrodde stier":
Du Bestefar,
kor e Lamon, Reina,
Enkgata og Rønningsletta
å kor e Lillebyskolen og Ladevei`n.
No står vi rett utafor Tolva, gutten min.
Men det e da itj ett menneske å sjå, Bestefar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar