Festlighetene grep om seg over hele Lamon.
Veisperringen mot Strandveien nederst på Gassverksbakken ble fjernet ganske raskt, nå når russerfangene forsvant og arbeidet på ubåtbunkersene ble innstilt. Boforholdene i alle småhusene langs Strandveien ble reine idyllen, så snart innbyggerne fikk igjen gløden over livet og tok frem plenraka etter at krigerne hadde tatt med seg hver eneste en av russerfangene og forlatt Lamon til stor glede for både små og store Lamonittere.
Så godt som hele Lahammeren var overdekket med piggtråd, hele fjellet utsprengt til tuneller og bunkers og med djupe skyttergraver over alt. Helt på toppen etterlot fienden seg store kanonstillinger, som etter som dagene gikk ble til farlige leikeplasser for eventyrlystne unger fra hele Lamon, Lilleby, Rønningsletta og Korsvika – helt oppant Tyholt og Rosenborg kom det krigerske unger utstyrt med erterspretterter, småstein og rognbærrør for å sloss mot Lamonitteran oppe i Grønnlia eller i bratthellingene nedover Lahammeren – nedover mot søppeldyngan der Rottenikken etter en stund tok seg til rette med å sortere etterladenskaper etter den tyske Wehrmacht, blandet med søppellass og dostamper som ble tilkjørt dyngene langs sjøen ved hjelp av de kommunale søppelbilene.
Ungene i strøkene rundt den beslaglagte skolebygningen og alle tysker-brakkene bortenfor barnehjemmet og på den store sletta på andre siden av Gassverket, fikk mye å gjøre nå når soldatene hurtigst mulig skulle forlate de nedslitte og rotete residensene, der de hadde hatt tilhold de siste fem krigs-årene.
Det ble fader Gunerius og malermester Jullen, som tidlig formante Joss, Gido og Lusa om heller å besøke Ivan så lenge han var oppe i fangeleiren, i stedet for å dra på farlige innsankingsturer etter tyske etterladenskaper. Men fristelsene ble både store og mange, selv om de daglig var bortom leiren og Ivan.
Det skulle ta ganske lang tid før dagen kom, da Ivan og alle de andre russerne fra leiren oppe ved Rønningsletta skulle transporteres tilbake til Russland.
På en solfyllt formiddag ved ti tiden, hadde de stilt seg opp på andre siden av nettinggjerdet foran togskinnene. Både Joss, Gido, Lusa, Sykkel-Hansen, Ludvig, mor Holm, Helga, Gunerius og Jullen hadde rigget seg til i finstasen og med hvert sitt flagg, funnet seg en fin plass like bortenfor trikkeholdeplassen.
De skulle ta avskjed med Ivan og de andre russerne.
De hadde ventet lenge, men omsider kunne de se svartrøyken fra det store lokomotivet som passerte det store kullagret til Dyre Halse, før det lange toget langsomt kom seg forbi den lokale jernbanestasjonen på Lademoen, ikke langt unna de uferdige ubåtbunkersene, der så mange nedslitte krigsfanger var blitt slått og banket opp, før de ble dyttet ned i den flytende betongen der de hadde fått sine siste hvilesteder inne i de flere metertykke murene.
De mange godsvognene ble trukket av ett pesende kullsvart lokomotiv, som i fronten var pyntet med ett digert bilde av den russiske landsfaderen Josef Stalin. Rundt bildet var det pyntet med bjørkeløv og røde russiske flagg med sigd og hammer.
De mange vognene som ble trukket av det svarte lokomotivet, var gamle, store kuvogner - overfylt av skrøpelige og dårlig påkledde krigsfanger.
Jullen og Gunerius var forbandet på stakkarenes vegne.
– I fullpakkede kuvogner transporteres de gjenlevende menneskene tilbake til sitt hjemland, sittende eller liggende på gulvet i noen stakkarslige kuvogner, etter at de i mange år har levd sine liv i ett brutalt fangenskap på norsk jord.
-Jeg skjemmes -. Den norske motstandsmannen Jullen var sinna.
-Håper de får det bedre dit de kommer -, sa Joss til Gido og Lusa.
I den bakerste av vognene - inne i mengden bak de store og åpne skyvedørene, fikk de øye på Ivan. Han viftet ivrig til dem med plakaten som Gido hadde laget:
"TAVARITSJ – KAMERATER ". Krigen var slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar