Disse vårdagene da krigen sluttet ble en stor opplevelse for folk. I det fine godværet sprang jublende mennesker ut i gatene, viftet med nystrøkne flagg og ropte hurra både for Norge og for friheten der inne på Lilleby og Lademoen.
Den første fredsdagen var det mange som hadde tatt seg fri fra jobben – alle ville være med på feiringen. De tyske soldatene måtte legge fra seg våpnene, for nå var det nordmennene som bestemte.
Allerede tidlig på morran dro Joss, Gido og Lusa sammen med Gunerius og Jullen bortover til kirka. Joss hadde hentet mor Holm borte på barnehjemmet - også hun skulle selvsagt være med på festlighetene. De fleste av soldatene borte på Lillebyskolen holdt seg innadørs og de få som viste seg borte ved trikkholdeplassen så temmelig molefonkne ut syntes Gido.
Sykkel-Hansen hadde fått ned Ivan og Ludvig fra tårnet og satte i gang med klokkeringing igjen, da han tilfeldigvis fra ei tårnglugge hadde fått øye på Ladeveifølget som nærmet seg kirken bortover Lademoen Kirkeallè. De tre gutan hadde fått med seg norske flagg og det ble flere glade Lamonittere som kom til etter hvert og sørget for at det ble reine syttende mai toget, som til storslagen klokkeklang fra tårnet nærmet seg Lamokirka og den vakre parken med de høye lønnetrærne, fontenen og den umalte musikkpavljongen.
For nå var det fred og glede i de tusen hjem.
Det jublende `Lamotoget` ble tatt imot ved hoveddøra av lykkelige Ivan og Ludvig. Det ble omkringtaking og rop med både Tavaritsj og hurra for Norge. Det strømmet etter hvert til med både unger og voksne fra områdene rundt parken og kirka som ville være med på frihetsfeiringen. Mange trakk inn i kirkerommet, da de ikke kunne unngå å høre at`n Ivar hadde kommet seg nedover fra Weidemannsveien og fått liv i orgelet oppe på galleriet.
-Spæll nokka vi kainn for ein gangs skyld -. Frimodige og godslige fiskhandler Hvidsand ropte opp til galleristen som til full registrering spilte norske toner etter at han først hadde fått med seg den festlige mengden på Ja vi elsker - "heile lainnet" som Joss, Gido og Lusa fant det riktig å synge.
Organist Ivar overrasket storligen, da han uoppfordret og til stor glede og overraskelse for både Ivan og alle de andre tilhørerne, fordro den russiske folkemelodien Kalinka. Orgelspælleren var ikke akkurat kjent for noen rytmiske innslag i gudstjenestene. – Topp spælling - - kommenterte den musikkglade Joss.
Folket trakk ut av kirka og fortsatte feiringen fra musikkpavljongen , der det etter hvert dukket opp noen mer og mindre småpussa gammelsangere nede fra Reina og som i gledesrusen fikk med seg noen av de aller frodigste og smålubne Voldsmindedamene på allsang. –No tar vi den norske sjømannssangen "Bekken går i engen", sa den gladeste av Reinakaillan. De mest taletrengte i den tilstrømmende folkemengden inntok gjerne paviljongen – det samme gjorde en og annen trekkspilleren, gitaristen og flerfoldige utålmodige korsangere.
Lamoparken ble til et storslagent samlingssted etter som timene gikk.
Oppe i kirka ble det moder Holm som inne i dåpssakrestiet tok på seg den hyggelige jobben med å fjerne det pålimte svarte lausskjegget som Ivan var blitt utstyrt med, da han jobbet som rørleggerlærling hos Jullen i Tolva. Gunerius hadde vært forutseende nok til å ta med seg ett stykke Sunlight nede fra Såpa, en tube tannkrem og en børste, for at kamerat Ivan for første gang etter frigjøringen skulle få stelt den avmagrede kroppen.
Både Gunerius, Jullen og de tre kompisene forsto godt at nå når krigen var slutt, da måtte Ivan vende tilbake til fangeleiren like ved Rønningsletta, tilbake til sine krigsfangekamerater inne på det uhyggelige stedet med de høye piggtrådgjerdene.
Det ble litt oppstandelse blant alt festfolket rundt musikkpavljongen nede i Lamoparken, da Sykkel-Hansen slo noen avskjedsslag med kirkeklokkene for rømlingene Ivan og Ludvig, samtidig som de sammen med sine kamerater og tidligere motstandsfolk fra Ladevei`n forlot Østbykatedralen, for å følge en jødisk ungdom til et trygt Finnes Barnehjem og den forhenværende russiske krigsfangen, Ivan Aleksandrovitsj, bortover til en fangeleir full av syke og halvdøde stakkarer - men allikevel glade og frigjorte mennesker, som forhåpentligvis ikke så lenge etter, skulle sendes hjemover til sine fødesteder i det store og vide Russland – ledet av krigeren Josef Stalin.
Joss, Gido og Lusa fulgte Ivan forbi Rønningssletta og oppover til fangelieren. På det store skiltet øverst på ei trestang hadde Gido skrevet med kraftige, røde bokstaver TAVARITSJ. Både Ivan og medfangene var glade for at han rett under hadde malt på KAMERATER – en fin hilsen fra tre unge, norske motstandskarer til sine nedslitte krigsvenner, etter deres mange år i tysk fangenskap.
Til ære for de tre heltene sang noen av de meste oppegående russerne "Moskva majah, Moskva majah – Moskva majah, mahamaja".
-Ka no det betyr - kommenterte Lusa. Han innrømmet så vidt at han hadde problemer med alle fremmedordene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar