Leieboer Husby ved siden av Jullen nede i tredje etasjen var kjent i nabolaget som en lett tennelig, småvokst krabat. Med kjærring og tre halvvoksne gutter bodde han rett under det nedslitte linoleumsgulvet til det "festlige" tyskervennlige kvinnfolket, som hadde jevnlige offisersfester med dans og jubalong langt ut i de sene timer. Når det sto på som verst, følte tyskhateren Husby at golvplankene svaiet i takt med dansemusikken i etasjen over.
Han var godkompis med Gunerius og de inngikk en høyst hemmelig avtale om at når musikken og dansen var på sitt verste, skulle vegg-i-vegg beboende Gunerius skru på kjøkkenkomfyren på full styrke, slik at den felles "vippa" sørget for overbelastning inne hos tyskermadammen - scheinekvinsen som slike ble kalt – slik at musikken fikk en brå slutt til vehrmachtens krigerske store bestyrtelse.
En annen dansekveld ringte det flere ganger på gateklokka til Husby`n før han i fullt sinne kom seg ned alle trappene, fikk opp ytterdøra foran en drittfull offiser.
-Frauen, Frauen - kom det fra den fulle tyskeren. –Æ ska gi dæ Frauen, æ -. Den flyforbannede Husbykaren treiv tak i offiserslua på fiendskapen, trakk den nedover hodet på fyren og rævkjørte krabaten ut fra gatetrappa til Tolva. Etterpå kom han seg raskt opp trappene til leiligheten, uten at noen i etasjen over merket noe som helst til attentatet.
De to kampbrødrene tok seg en kaffetår etter `sjalabaisen`. De inviterte Jullen opp trappa, men han måtte avslå på grunn av at han hadde Ivan i dekning. kre
-Æ ska få`n nazipolitisjef Rogstad te å kom å ta dæ -. Tyskdama hadde gjennomskuet Gunerius da enda en sabotasjehandling med strømmen fant sted.
^^^^^^^^^^^^
Guttebarnehjemmets gode mor, snille og runde frøken Holm, hadde tatt på seg finstasen og klarte å komme seg opp til Guneriusa`n uten alt for stort oppsyn fra nabofolket. Helga hadde gitt henne en søndags ettermiddags kaffeinvitasjon ved ett tilfeldig treff borte hos kramkaren i Seksa.
De to voksne forsto godt at noe spesielt måtte være på gang, da frøken Holm hadde fått seg en plass i kurvstolen ved det fine røkebordet, etter at hun til mye pust og pes hadde kommet seg opp de mange trappene. Hun så ganske fortvilt ut syntes Joss.
Etter at faren til`n Ludvig ble tatt av tyskeran, fikk jeg kjennskap til flere jødiske familier her i nabolaget som på bestialske måter ble jaget ut av hjemmene sine og frakta bort av fiendens gestapister – det tyske statspolizeiet . Mor Holm fortalte om hva små og større unger, mødre, fedre og helt gamle besteforeldre måtte gjenomgå og at all uhyggen med påringinger og banking på ytterdørene som oftest skjedde på nattetider når folk lå og sov i sine senger.
Jeg er så redd for at det samme skal skje me`n Ludvig. De fleste av de større guttene på Hjemmet vet at han er av jødisk slekt og at han egentlig heter Simon. De kjenner også til alle de signerte veggbildene borte på skolen og at han også derfor må holdes i skjul hos oss -.
Frøken Holm gråt.
I går ettermiddag kom en oppjaget kamerat av Ludvig hjem fra skolen og kunne fortelle at han av en ung, tysk offiser var blitt spurt om det på barnehjemmet bodde en begavet tegne og malerinteressert ungdom ved navnet Simon. Han hadde ikke svart, men dette kan jo bety at tyskerne har fattet interesse om at det finnes en jødisk gutt på Barnehjemmet. –Hva gjør vi med det? -. En soldatransakelse kan jo skje når som helst.
I tunge stunder har Ludvig fortalt meg om den trygghet som dere alltid gir- derfor fant jeg det best å dra hit til dere. Jeg trenger noen å rådføre meg med -.
-Fornuftig tankegang – kom det fra en veslevoksen Joss. Han satt med ørene på stilk lengst borte i kroken på den brede divanen.
Gunerius ga snille Holm et noenlunde rent lommetørkle så hun fikk tørket tårene og foreslo at de tok opp til nøye vurdering hva som burde kunne gjøres for å berge Ludvig fra å havne ut i samme elendigheten som faren.
Kaffen, ripssaften og vaffelkakene ble drukket og spist i stillhet.
-I krigstid er litt selskapelighet blant gode venner av storveis betydning -. Joss-komentaren vakte stor munterhet.
Etter ett kortvarig kjøkkenmøte med bare Holm, Helga og Gunerius tilstede, ble det fattet et enstemmig hastverksvedtak om at Ludvig hurtigst mulig – og mest mulig skjult - etter mørkets frembrudd skulle bli hentet på Hjemmet av Gunerius, for å bli fraktet til leiligheten i fjerde og bli skjult og oppbevart der oppe så lenge det var nødvendig.
De ble enige om at den eneste utenom de aller nærmeste som burde få kjennskap til forholdet måtte bli Jullen.
-Det skulle nå bare mangle – mente Joss. – Her blir det sannelig krigstilstander- Gunerius var litt fortvilt.
- I en og samme bygård får vi fra i dag av ansvaret for to flyktninger. En russer ved navnet Ivan og en jødisk nordmann kalt Ludvig, men med Simon som døpenavn -.
Simon boende i fjerde, Ivan delvis hos Jullen i tredje eller nede i en mørklagt kjellerbod, når han ikke dreiv som grøftegraver nede i bakgården.
- Vi trenger sannelig hjelp fra høyere makter – kom det fra Joss.
Det ble seinkveld og da det var krig ble ikke gatelysene tent. Tyskerne hadde bestemt at det måtte være mørkt over alt og rullegardiner ble påbudt foran alle vinduer, slik at flyene ikke så alt for lett skulle se lys fra husene, slik at de lettere kunne finne sine mål for bombetoktene.
Mor Holm hadde i en koffert pakket ned de viktigste klærne til Ludvig, slik at Gunerius i stor fart fikk karen over hestgata og opp i leiligheten. Jullen var allerede informert og holdt vakt nederst i trappeoppgangen. Det holdt på å gå galt, da de rett ut for inngangsdøra oppe i fjerde gikk seg på en tyskvenn av nabodamen. Den uniformerte fyren hadde vært på fellesklossetet i enden på gangen.
Sauberkeit ausweisen – renslighet utvises -. Gunerius sørget for at den rengjorte soldaten i farten fikk andre ting å konsentrere seg om enn jødiske arrestasjoner i Lave`n tolv.
For å minske nysgjerrigheten fra den tyskvennlige naboleiligheten, økte de beredskapen ved å få i seg ett fullstendig taust kveldsmåltid, før de kom seg til sengs – Ludvig anføttes og til stor glede oppe i senga hos Joss. Alle lå på samme rom og før søvnen omsider tok dem, ble de hviskende enige om at skulle det være noen nysgjerrige som lurte på hvem det var Ludvig var, da var han en bortkommen sønn som var vendt tilbake til faderhuset.
Han e bror min – Joss var bestemt -.
På tysk `Er ist mein Bruder`, om en eller annen fra fienden skulle bli for pågående.
Tyskerne hadde lagt piggtråd øverst på plankegjerdet, slik at Joss, Gido og Lusa hadde fått store problemer med matforsyningene til russerfangene på den andre siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar