Det stoppet en stor lastebil på fortauget utenfor Tolva.
Både Ivan og Gunerius for bort til stuevinduet og fikk fra fjerdeetasjen se mange uniformerte soldater med hjelmer og geværer med bajonetter, hoppe ned fra det overdekte lasteplanet på den militære lastebilen.
Ivan og fader Gunerius regnet med at de var på leting etter en eller annen – mest sannsynlig var det Ivan de nok en gang ville ha tak i. Jullen hadde trodd at de hadde oppgitt å finne russerfangen så mange dagene etter rømningen.
Mor Helga hadde ryddet det største av de to klesskapene inne på soverommet og her ble Ivan låst inn. Nøkkelen fikk en naturlig plass i lommen på moderens blomstrede husmorforkle.
De hørte tysksoldatene løpe i begge oppgangene, ringe på dørene og med kommandoord forlange å få komme inn for å ransake leilighetene. Det var stort ståhei mens soldatene var på vei oppover etasjene – både på Sørensen sida og inngangen der Malskait og Berntsen holdt til i første etasjen.
Gjennom gangdøra kunne de høre at de dreiv og herjet hos Jullen nede i tredje og det var da at Gunerius fikk en genial idè.
I all hast gnudde han skikkelig med harpiks på fiolinbuen, før han greip fatt i fiolinen som lå oppe på det gamle Brødrene Halspianoet inne i stuen. Gunerius var en dyktig musikant og hadde alltid fiolinen liggende noenlunde renstemt, i tilfelle at kompisen og fiolinisten Harry Strand på andre siden av veggen plutselig fant på å stikke innom for en aller så liten felles trudelutt.
Gunerius måtte etterpå medgi at han hadde vært adskillig skjelven med høyre hånds bueføring, da han rakk å forsøke seg på An Der Schønen Blauen Donau, like før tyskerne begynte å akkompagnere med ringeklokka utenfor inngangsdøra.
Til stor oppstandelse for de brautende soldatene, ble de allerede ute i entreen møtt av en godlynt familiefar som framførte vakre toner av en velkjent tysk komponist.
Ansvarshavende tysker tok av seg offiserslua til ære for musikanten og kommanderte full stillhet slik at de uniformerte karene ble stående å lytte.
-Sehr schøn – meget pent, kom det fra den tyske våpendrageren. -Ich liebe Strauss -. Han fikk øye på det svartlakkerte pianoet, var så oppglødd at han satte seg ned ved klaviaturet som akkompagnatør til Gunerius- som på fela hadde gått over til `Wien, Wien nur du allein` - uten å vite at russerfangen Ivan sto innlåst i klesskapet like ved Halspianoet.
Mor Helga ville være med på høytidsstunden og tente begge talglysene på pianoet til ære for både Ivan og den høyt dekorerte tyske offiseren. Soldatene sto ute på gangen sammen med den tyskerinteresserte madammen vegg i vegg, mens de svært så henført lyttet til vakker og fredsommelig musikk.
-Wir spielen weiter- vi spiller mer -. Offiseren ga seg ikke før mor fant det lurt å offentliggjøre en bredest mulig gjesp. – Vielen dank – var det siste den meget lykkelige pianisten sa, før han kom seg opp fra pianokrakken, fikk på seg offiserslua, spente bandolæret med pistolen rundt livet og kommanderte soldatene bryskt nedover de tre gangtrappene og ut til den militære lastebilen.
Joss var mer enn imponert over far sin, da han ute på gangen kunne høre en oppjaget fru Knudtzen nede i andre, på norsk skjelle ut soldatene for bråk og leven - slik at de forstyrret alle villkattene hennes midt i nattesøvnen.
-Kom dere tilbake til det landet dere hører hjemme. Schnell –fort -.
Ivan gråt da mor låste opp klesskapet. Han ble roet ned, fikk mat, trygghet og litt søvn, før han tidlig neste morgen ble hentet av Jullen og de to kom seg i arbeidstøyet.
Ingen av nabofolkene la særlig merke til de to arbeidskarene nede i bakgården. Fedrene dro på arbeid og mødrene hadde nok å gjøre med å få ungene på skolen. Men Helga hadde store vanskeligheter med å lage nok løgner for å skulle minske nysgjerrighetene etter all den vakre konserteringen oppe i fjerde kvelden i forveien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar