Etter skoledagen var slutt tok de tre kompisene seg en prat ute i portrommet og kom til at de ble nødt til å være mest mulig anonyme i fellesskapet som motstandsfolk.
-Vi må ikke ta unødige sjanser – mente Gido – og vi blir nødt til å leve et mest mulig skjult liv, samtidig som vi må holde både øyne og ører åpne for hva fienden driver med her inne på slagmarkene rundt om på Lilleby.
De la merke til at Jullen skiftet mellom gravearbeidet og at han oftere enn før kunne være nede i kjelleren. De syntes han virket alvorligere enn ellers.
-Nå må dere være greie karer. Han dere tenker på har jeg fått skjult, men jeg kan ikke si hvor. Det håper jeg dere forstår, men når soldatene har avsluttet letingen og dere har holdt det dere har lovt meg, vil jeg kanskje la dere vite mer.
Ut på ettermiddagen ble alle ungene jaget bort fra utsiktspunktet øverst på plankegjerdet og noen av russerfangene ble kommandert til å tette igjen mellomrommet under gjerdet med noen fjølbiter. Joss, Gido og Lusa lot Jullen forstå hvor lei seg de var for at det måtte bli slutt med matforingen av fangene, men han fikk trøstet dem med at krigen ikke trengte å bli så langvarig.
-Den tyske fienden har vært her i snart fem lange år. Nå har vi fått nok av elendigheita -. Jullen treiv tak i spaden og lempet jord i fullt sinne.
Han ga dem i oppdrag å holde oppsyn med tyskernes aktiviteter, særlig rundt tia og tolva, men også oppover Enkgata. Sammen patruljerte de jevnlig gatepartiet fra hjørnet på tia og til porten i tolva. Når de lange, subbende togene med fillete, slitne russerfanger passerte forbi dem, sto di alle i stram giv akt -til ære for stakkarene.
Noen av de tyske bevæpnede vaktene hadde moro av guttene.
-De skulle ha visst at det var vi tre som klarte å skjule Ivan i går kveld - mente Gido. - Da skulle det blitt leven – Lusa godtet seg med et flir. Joss forholdt seg taus oppi alt alvoret.
Mor Helga hadde stor klevask nede i kjellerrommet , noe som gjorde at kjellergangene var fylt av tett damp etter kokingen i den digre, runde svartovnen. Veden hadde faderen kvelden i forveien hugget opp av gamle tønner, som ble brukt nede på fabrikken til å frakte harpiks i. Mor syntes veden var skikkelig fin, men det kunne bli litt for mye røyk på grunn av harpiksen, som sammen med den vanlige dampen gjorde det vanskelig å se noe som helst for leieboere som trengte en tur ned i kjellerbuene.
-Det er spøkelser nede i kjelleren – mor kom springende opp til Jullen som holdt på ute i bakgården. Hun var vettskremt etter at hun innerst i den røykfylte kjellergangen hadde støtt på en skummel fyr i en utvaska selbugenser, og som viftet med armene før han ble borte inn i den tette dampen.
-Frua skal ta det lungt, for jeg skal undersøke om det befinner seg et eller annet jordiske vesenet der nede i kjellerdypet -. Jullen prøvde å være morsom.
Han forsvant ned kjellertrappen og forstod at det måtte være Ivan som viste seg frem etter at Jullen hadde glemte å hekte på hengelåsen da han tidlig på morran var nede med mat.
-Det må ha vært gamle Malskait i første – Moderen ble beroliget.
Tidlig dagen etter begynte Jullen med gravingen ute på gårdsplassen. Han hadde til og med skaffet seg en hjelpemann – en ekstra arbeidskar – en tynn, liten fyr i blå kjeledress, skjegg og med ei stor skjermlue på hodet.
-Fredelig kar – syntes Gido. – Like vesst å hold på aleine – mente Lusa. – Men fyren e sterk -. Joss kikket på da karen grov den siste biten av grøften bortover til sluket.
Det var Gido som først syntes det var noe kjent med nykaren, han mente det var noen han liknet på når han gikk – likedan rykket han av og til litt på hodet, noe han mente han hadde sett hos en eller annen fyren.
-Ta det med ro – spælle ingen rolle kæm det e -.Men Gido ga seg ikke og ba kompisene studere arbeidskaren nøyere. Joss gikk bortover til arbeidskaren- fikk et smil og forsto straks hvem det var. Mannen var Ivan.
-Tavaritsj – sa Joss stille. Ingen av de andre som var i nærheten måtte forstå hvem den skjeggete arbeidskaren egentlig var. Tyske soldater på leting kunne dukke opp når som helst. De gikk rett bortover til Jullen som holdt på nede i jordhullet.
-Vi ønsker en kort samtale -.Gido var bestemt. –Du skal ikke være redd, Jullen-Han ble med dem bort til porten. Joss var veldig alvorlig og alle sto i stram giv akt foran motstandsmannen.
-Vi har oppdaget hvem den nye arbeidskaren din er, selv om du både har limt på karen skjegg og utstyrt han med arbeidsklær og skjermlue. Ingen av oss skal offentliggjøre at det er Ivan.
Jullen prøvde seg med litt engelsk: -Good boys -. Dere må love å varsle meg om det skjer ett eller annet rundt om i kvartalet -.
-Yes, Sir -. Lusa kjente til at det var vanlig at gode nordmenn snakket litt engelsk seg i mellom under krigen. –Me can me å – brukte Gunerius å si når han skulle imponere sine aller nærmeste.
De tok oppstilling utenfor husveggene. Gido ble plassert utenfor porten til tolva, Lusa inne i bakgården til tia, mens Joss tok vaktoppstillingen på det skjulte stedet under altanen like ved der Jullen og Ivan arbeidet.
-Du har den farligste vaktplassen – mente Gido. -Vi e tre motstandsfolk om det samme forsvarsarbeidet – alle er like viktige – sa Joss, han var litt gruggen i stemmen. De ruslet hver til sin post.
Joss kunne se når Jullen dro opp i leiligheten i tredje for å hente mat til Ivan, som krøp ned i jordhullet mens han spiste, han var redd for om det kunne være en eller annen oppe i vinduene eller på altanene som kunne forstå hvem han var. Midt på dagen ble han skikkelig skremt da gatemusikanten Kal med Fela plutselig viste seg inne på gårdsplassen. Han satte i gang med felemusikk og til sang og jubalong kom mange av kjærringene ut på altanene, hvor de kastet ned noen småmynter i et gråpapir til stor glede for musikeren. Slike gatemusikanter var vanlige innslag rundt om i bakgårdene. Mens musiseringen foregikk, lå Ivan redd og i skjul nede i kloakkhullet.
Katteknutzen – hun i andreetasjen og med alle villkattene ute på altanen – var sinna for at Jullen hadde tatt bort brannstigen slik at ikke en eneste katt kom som ned fra matfatet. Det var Joss som fikk øye på at kattevenninnen var kommet ned på gårdsplassen og hadde stilt seg opp både litt småforbannet og bestemt rett opp for Ivan nede i grøfta.
-Knutzen-kjærringa er i farta – Joss sprang ut på gata med beskjed til Gido, som igjen kom seg i farta bort til Lusa inne i gården til tia.
-Kattan skal ha mat, din svartskjeggete grøftgraver – ! Fra grøftekanten ropte hun ned til en uforstående Ivan som bare dukket lenger ned i jordhullet. Husverten Jullen hadde kommet seg på en mattur oppe til tredje, så ingen kunne ta vare på Ivan og samtidig bli kvitt den kattefrelste kona.
-Nå setter vi i gang - . Gido og Joss ga seg til å jamre og bære seg, til stor glede for flerfoldige kattehatende fruentimre i de halvåpne kjøkkenvinduene:
-Kom da, dere gale kattepuser – kom så skal vi trekke dere i de lange halene deres -. Stygge katter du har, Knutzen ! Villkattdamen kom springende etter dem ett stykke på vei, mens de for oppover gangene og over den lange altanen helt øverst i gården.
-Der forsvant plageånden -. Fra toppetasjen kunne de se at Jullen holdt på å rigge opp den lange stigen igjen – som egentlig var brannstigen nedenfra gårdsplassen og helt opp til takrenna ovenfor fjerdeetasjen.
–Bæst å hold sæ på gofot med kattefienden -. Jullen kapitulerte med Knutzen-dama . - Det hadde vært adskillig verre, om denne tyskerkompisan te kvinnfolket ved siden av dokker oppe i fjerde - medbrakt gevær, iført uniform og tysk offiserslue hadde begynt å bruke `himmelstigen` for å kom sæ opp til herligheten . Kattan skoill itj træng stige for å få sæ en matbit – det finnes nok av mus nede i gården -. Mente Gunerius.
Den kamuflerte Ivan lot dem forstå at han syntes det var uhyggelig, når han hørte fangekameratene bli herjet med på andre siden av den høye planken. Tyskerne kommanderte og skrek og de kunne godt høre når de utmagrede og slitne fangekameratene til Ivan hylte av smerte etter slagene.
Det nærmet seg mørkret og slutten på arbeidsdagen. Far Gunerius var kommet hjem fra arbeidsdagen nede på fabrikken og foreslo for Jullen at de denne kvelden og natta kunne holde Ivan skjult oppe hos dem.
– Du har hatt nok med å skjule Ivan som arbeidskar i dag. Noe må vi også gjøre Far var bestemt og forsto godt hva som kunne skje om de ble oppdaget av tyskere, eller om de tyskvennlige naboene kunne lure på om noe foregikk på andre siden av den uisolerte panelveggen.
-Vi skal være på vakt hele bunten - også vi nedenunder dere, kommenterte Jullen. - Hør godt etter om noe skjer, for skulle Ivan bli funnet, kan det bli døden både for han og oss -.
Klokken nærmet seg ni og både Joss og søstera var kommet seg i seng. Det var ganske stille i hele leiegården. Ivan hadde krøllet seg sammen på ett teppe inne på stuerommet.
Det eneste som forstyrret nattefreden var bråket fra grammofonmusikken inne hos den tyskvennlige familien vegg i vegg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar