Senere ut på natta skjedde det igjen – de uhyggelige luftvernsirenene satte i gang med å ule for å bekjentgjøre at bombefly var på vei mot byen.
Folk fra alle leilighetene strømmet forskremte ned i de halvmørke kjellergangene. De fleste av de minste ungene klarte å sovne i armene til en av foreldrene. Mange strigråt, andre var både sinna og redde, mens han Willy oppe i tredje Leistad ville ha "dæt."
Mange av de helt gamle kunne ha vanskeligheter med å komme seg ned trappene og til litt sikkerhet nede i kjelleren og redselen ble bare større de gangene de merket risting i husveggene når det falt bomber i nærheten. - Håpe`n Ludvig og alle de andre barnehjemsgutan har det trygt nede i kjelleren under guttehjemmet -. Joss hadde gode tanker for kameraten.
Jullen var kommet til at ingen av dem trengte å ha kjennskap til det nye gjemmestedet til Ivan. –Stakkars gutt som ligger under treplankene nede i bakgården-, hvisket mor. Gunerius lovte å undersøke hvordan han kunne ha det så snart luftvernsirenene varslet "faren over" for denne gangen.
Far virket trygg som alltid, selv om det ble langt ut på natta før signalet ga dem mulighet for å komme seg i seng for noen timer. Etter som tolva var nærmeste gjemmeplassen, måttet tyskerne ha funnet ut at det kunne være lurt å foreta en bardus og ny rassia etter Ivan straks flyalarmen var over, for umiddelbart etter at folk hadde kommet seg til ro innom sine egne fire vegger, saumfarte soldatene både kjellere og loft før de ringte på hos folk og forlangte å få komme inn. De banet seg vei inn i alle leilighetene og saumfor hvert eneste rom til stor oppstandelse til de for lengst vettskremte beboerne.
Jullen trengte hjelp for å kunne holde litt oppsikt av kjellergangene og sørget for at Gunerius ble klar over at han hadde flyttet Ivan fra jordhullet og ned i den låste kjellerbua. –Pass mal auf – ropte soldatene hver gang de sprang forbi dem – opp eller ned kjellertrappene.
Hverken i tia eller tolva ble det noe særlig søvn den natta, for alt levenet tok ikke slutt før langt ut på morraskvisten.
Før far Gunerius kunne komme seg til ny arbeidsdag nede på fabrikken, måtte han roe ned Joss, som fra altanen hadde sett at plankene over jordhullet nede i bakgården var revet av. - Ivan har det litt tryggere no Mere kunne han ikke si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar