Husverten Jullen må ha kommet til at noe måtte gjøres for å få slutt på alle oversvømmelsene inne på gårdsplassen.
Joss, Gido og Lusa mente at de hadde vokst fra disse utskeielsene med de barnslige pisskonkurransene utover den store dammen. De var blitt enda bedre kompiser etter at Joss nesten helt alene hadde stridd med å skulle brødfø Nikolai og for dem betød det overhodet ingen ting, da Jullen og en annen arbeidskar satte i gang med graving over hele gårdsplassen for å legge ned tjukkere avløpsrør.
Plassen ble til et eneste digert hull, som på de djupeste plassene ble dekket til med noen planker av de to bråkjekke rørleggerne, for at ungene kunne holde seg oppe på jorda.
-Inni hampen, her sjer det ut -. Joss var ikke særlig begeistret for at leikeplassen så ut som om det hadde vært jordskjelv. Jullen var grei og lånte guttene en spade, slik at de fikk ryddet seg en litt tørrere vei bortover til plankegjerdet. De russiske fangene måtte fremdeles få brødskalkene under planken – når bare ikke vaktsoldatene så det.
-Verschwinden – forsvinn –heraus, ropte soldatene hvis ungene ble for nærgående. En av de yngste av fangene så ekstra sliten ut. Han var en liten, mager og snauklipt kar som gikk rundt i noen filler av russiske uniformer og med noen sundrevne strisekker surret fast på beina.
Ungene på andre siden av gjerdet hørte at fangene kalte karen for Ivan.
Joss hadde våget seg opp på planken tidlig på morran og fikk øye på Ivan som lempet stein like bortenfor gjerdet. Arbeidet gikk visst ikke fort nok, for vaktene var stadig over Ivan med spark og rop. Han ble liggende nedslått i ytterkanten av steinhaugen, men kom seg på beina igjen da Joss lot han forstå at en matbit var klar for overlevering under gjerdet. Det tok tid før Ivan klarte å komme seg bortover, men fikk med seg brødskalken samtidig som han hadde en liten selvlaget ting til Joss uten at vaktene merket noe.
-Flott arbeid -. Lusa kunne ikke forstå hvordan fangen hadde klart å skaffe seg en kniv til å skjære ut kunstverket. Forstandige Gido mente han på luringa måtte ha klart å lage seg ett eller annet redskapet av ett eller annet som var skarpt. Fangegjengen hadde ofte småting på innerlomma som ble brukt som byttemiddel mot noe spiselig fra andre siden av gjerdet. Det ble til en gjensidig takknemlig glede på begge sider av plankegjerdet.
Gido hadde fått tak i en ganske stor brødskalk som han stakk under gjerdet rett ved siden av der søppelkassene sto og merket at en eller annen fangen grep fatt i brødet. Men da det ikke kom ett eller annet i retur, klatret han opp på gjerdet for å se hva grunnen kunne være. Her opplevde han at en av de voldeligste av de tyske vaktene hadde oppdaget en gammel stakkar som prøvde å skjule brødbiten han hadde fått av Gido. Tyskeren ropte skjellsord, slo russeren flere ganger med geværkolben, til han ble liggende urørlig nede på marka ikke langt fra plankegjerdet der Gido oppholdt seg.
Gido forsvant sporenstreks ned fra gjerdet og kom seg i sikkerhet bak noen trekasser inne i portrommet. Det var Joss og Lusa som fant en redd og gråtende guttunge på gjemmestedet en stund etterpå.
-Dette tør æ ikke mer -. Joss og Lusa forsøkte å trøste. –Vi e krigera og skal fortsett med å hjelp våre russiske kamerata -. Joss var bestemt. Dermed basta. Gido var blek, men torde ikke protestere, så slik ble det.
Det silregnet og de tre motstandskompisene hadde funnet seg en tørr plass under den nærmeste altanen ved siden av portrommet og like ved søppeldunkene. Herfra hadde de grei utsikt utover den oppspadde og rotete gårdsplassen, samtidig som de kunne høre kjeftingen fra alle de tyske vaktene på andre siden av gjerdet. –Arbeite schnell – arbeide fort – Schnell, schnell! -. Det var heldigvis ikke flere unger ute i regnværet, for det var ett krigsråd som ble avholdt i største hemmelighet under altanen i tolva. Joss hadde fra foreldrene klart å få med seg at Jullen var en god nordmann – en motstandsmann som arbeidet fullstendig hemmelig sammen med andre norske karer og kvinnfolk.
-Motstandsfolk er slike som vil kjempe for fedrelandet – mot den tyske Wehrmachten -. Det var Joss som hadde hørt dette fra faren, som igjen var blitt fortalt det av arbeidskompisene nede på såpefabrikken. Ved det regntunge rådsmøtet under altanen ble det enstemmig vedtatt, at også de ville stille seg til rådighet som motstandsmenn og at om de skulle oppdage noe mystisk, så ville dette straks bli meddelt Jullen. De tre kompisene var sakelige og rede til kamp.
Det var begynt å skumre og de tre motstandskarene skulle til å avslutte møtet under altanen.
Lusa var den første som oppdaget at noe rørte seg i kroken borte ved søppeldunkene. De kunne se en fillet russer som krøket seg sammen og regnet med at det måtte være en eller annen stakkaren fra andre siden av planken og som hadde kommet seg unna de tyske vaktene.
Russeren var den vettskremte Ivan og det var akkurat da blitt storoppstyr blant vaktene på andre siden av gjerdet. De ropte, skreik og sprang rundt om på området på leit etter fangen.
-Tavaritsj – kamerater -. Ivan var lav i røsta. Guttene fryktet at vaktsoldatene når som helst kunne komme springende inn til gårdsplassen på leiting etter rømlingen. –Hva gjør vi nå -.
Gido var som vanlig den roligste av dem. Han drog den ene treplanken vekk fra det djupe hullet som Jullen og kompisen hadde gravd midt på plassen. Joss vinket ivrig til Ivan, som kom springende og forsvant ned i hullet. De tre guttene fikk planken på plass før de kastet noe stein og jord over.
Joss, Gido og Lusa råsprang alle trappene opp til fjerde etasjen, der de fra altanen kunne se de bevæpnede fangevokterne storme inn på gårdsplassene både i tia og tolva, før noen til stort leven sprang oppover alle trappe-oppgangene, mens andre for ut på gatene i hele nabolaget.
Det ble storbråk og redsel blant folkene i både åtta, tia og tolva som lå nærmest russerplassen, for tyskerne tilkalte flere soldater slik at leitingen fortsatte utover kvelden – til det ble for mørkt til å kunne drive på lenger.
-Ka gjør vi no – Ivan må ha mat og han træng nokka å ha over sæ -.
-Vi drar ned te`n Jullen – han må værra rette karen -. Denne gangen var det Joss som tok kommandoen over de to andre. De listet seg ned til tredjeetasjen og ringte på hos Jullen.
- Vi har nokka viktig å fortæll dæ, Jullen. Joss opplyste at de var motstandsfolk, at de var kjent med at han også var det samme og at han derfor kunne være helt trygg. Motstandsfolk var tyskernes verste fiender – for det var jo folk som drev ulovlig, skjult virksomhet som den tyske fienden ikke måtte ha kjennskap til. Ble de oppdaget havnet de i tyske fengsler og kunne risikere dødsstraff hvis det de hadde gjort mot tyskerne var riktig ille.
Jullen ble sinna – åpnet døren inn til leiligheten på vidt gap og fikk i en viss fart de tre forskremte guttungene innenfor.
Hva i hampen er det dere smårollinger snakker om – motstandsfolk, hva kjenner dere til slike ting – og hvorfor i all verden kommer dere til meg om slike ting? -
Jullen viste tydelig at han var fly forbannet og bantes slik han pleide. Guttene ble vettskremte og Lusa tok som vanlig til gråten.
Vi villa bare fortæl dæ at vi i det store hullet ute på gårdsplassen har gjemt en russisk fange ved navnet Ivan -.
Jullen visste godt hvem karen var, men mente han ikke kunne gjøre noe med det, for han ville ikke ha noe med tyskerne å gjøre.
Du får stikke opp å hent ned far din, Joss –
Joss ble skysset på dør, mens de to andre ble plassert ved kjøkkenbordet. De selvlagde uniformsluene som de hadde ordnet seg med, beholdt de på hodet.
Er dere klar over at dere leker med livet til andre mennesker – Jullen var like sinna.
Gunerius kom springene ned fra fjerde – også han var redd for hva som var hendt. Jullen fikk Gunerius med seg inn på stua og guttene hørte de var ganske høyrøstet. Men hva som ble sagt klarte de ikke å få med seg – noe som vistnok også var meningen.
-De har noe å skjule -. Mente Gido. – Men ka i all verden ska vi gjørra med stakkar`n nede i jordhølet?-.
Alle tre var redde for hva de hadde stelt istand. De kunne fremdeles høre rop og tunge tramp fra tyske soldatstøvler – tyskerne for rundt over alt i kveldsmørket på leting etter Ivan. Kjellere, loft og leiligheter i alle gårdene ble gjennomsøkt. Folk ble truet på livet for å fortelle om de kjente til hvor rømlingen kunne oppholde seg.
De eneste som ikke var redde var alle lausbikkjene. Det krydde av dem, sprang glefsende etter de bevæpnede soldatene og fikk gjerne flere beinspark når de ble for nærgående. Alle villkattene på altanen hos fru Knutzen hadde rømt sin vei – livredde – mens den snille katte venninnen sto alene i bekmørket ute på altanen og ropte:
-Kom da pusene mine. Det er ikke farlig, bare noen slemme tyskere som vil være så veldig kjekke -.
Gunerius og Jullen hadde hatt en meget fortrolig prat og var blitt enige om at de skulle ta en alvorlig kjøkkenbords mannfolkprat med de tre `motstands-karene`. Jullen hørtes sakelig og grei ut:
Nå får dere høre meget godt etter -. –Vi lytter det beste vi kan -, kom det fra Joss. Han følte seg modigere nå når faren var ved kjøkkenbordet.
Også Gunerius fortalte guttene om hvorfor norske mennesker ikke likte at tyskerne som hadde hærtatt landet ble kalt for motstandsfolk.
Altså slike som oss – slo Gido fast, han hadde tatt av seg uniformslua og lagt den pent og pyntelig på budalsbordet foran seg. Det samme gjorde de andre to krabatene.
Klar til kamp – sa en beskjeden Lusa.
Far Gunerius ga skryt for alt det de hadde gjort for russerfangene.
Men dere har selv sett hvor farlig det har vært, når de tyske vaktene har forstått at dere ga mat under planken og derfor slo fangene helseløse med geværkolbene. Akkurat slik – og ofte mye verre – blir norske motstandsfolk behandlet av tyskere, hvis de gjør noe for at landet skal bli fritt igjen -.
Jullen tok over briefingen :
Det finnes også nordmenn som er på parti med tyskerne. De er meget farlige og sladrer til fienden hvis de skulle oppdage noe. Derfor skal dere tre forstå hvor farlig det kan være for oss alle, om noen får kjennskap til hva vi driver med -.
Jullen sa nå at han var stolt av å kalle seg motstandsmann og at han visste han kunne bli skutt om noen dårlige nordmenn fikk kjennskap til dette. Det var derfor han ble både sinna og redd, da de kom for å fortelle om Ivan og gjemmestedet nede i gården.
–Dettane e skummelt -, kom det fra Joss.
Også Gido og lusa hadde lyttet intenst og alle de tre guttene forsto hvor farlig det kunne være å skulle bli motstandsmenn. De lovte på tro og ære, at de ikke skulle fortelle noe som helst til andre om det de var blitt fortalt. Det skulle Jullen være helt trygg på.
Skulle bare mangle – sa de tre karene.
Dermed basta – sa Lusa.
Klokken var blitt såpass langt mot midnatt, at de tyske soldatene hadde sluttet med letingen etter Ivan. Jullen tok med seg noen brødstumper, ett teppe og ei ytterjakke og kom seg litt forsiktig nedover trappene fra tredje. Han smøg seg forsiktig bortover til jordhaugen.
Ivan, Ivan.Tavaritsj -.
Jullen måtte gjenta det flere ganger, før han omsider kunne høre noen lyder nede fra hullet under treplankene. Han løftet tilside en av plankene slik at Ivan kom seg opp og etterpå skyndte de seg begge over gårdsplassen og ned kjellertrappen i kroken ved gangdøra til Melke Berntsen. Ingen av gårdsfolkene merket noe.
Ivan gråt - var redd og gjennomfrossen.
Jullen forsøkte å berolige den unge russeren, låste opp den innerste kjellerbua og fikk plassert Ivan oppe i en tom potetbinge, lot han få brødpakken og dyttet teppet rundt stakkaren. Øverst la han noen tykke papplater.
Jullen klarte å få Ivan til å forstå at en eller annen ville komme med mat neste morgen, at han måtte være helt stille, likedan at døren til bua ville bli låst når han gikk.
På veien opp fra kjelleren traff Jullen på en tyskvennlig ung mann, som sammen med mora og ett par søstre leide husvære oppe i fjerde. Familien var glade i tyskere og ble kalt for nazister av de andre i gården. De hadde ofte fester sammen med tyske offiserer og soldater både på kveldstid og på nattetider. Jullen ble redd da han traff unggutten i trappeoppgangen mellom første og andre etasjen.
Du er ute og går i kjelleren på nattetider – fyren flirte mistenksomt til Jullen.
Som huseier går æ der æ vil på egne gulv -.
Jullen forsvant opp trappene det hurtigste han kunne. Både Gunnerius og de unge motstandskarene var kommet seg til sengs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar