På andre siden av hestegata - på skrå over der russerfangene under streng bevoktning slet livet av seg - lå det store barnehjemmet bak et plankegjerde.
Det var bare gutter som fikk heimen sin på Finnes Barnehjem – fra de som smårollinger ikke kunne bo hos foreldrene og fremover til de etter sju år på folkeskolen skaffet seg et rom for å kunne bo for seg selv, etter at de hadde kommet seg ut i arbeidslivet.
Det store hjemmet inneholdt flere sovesaler, flere oppholdsrom og et digert kjøkken nede i første etasjen. Den viktigste personen var den godlynte bestyrerinnen frøken Holm, et snilt og godmodig, men meget bestemt og romslig fruentimmer som av hele gutteflokken ble kalt for Mor. Og mor det var hun for alle når de trengte henne – både i sorg og i glade stunder.
Joss hadde fått seg en kompis borte på barnehjemmet – en liten, svarthåring ved navnet Ludvig – som var meget flink til både å tegne og male bilder. Moren hans var død, og faren var arrestert av tyskerne. For far til Ludvig var jøde og hadde derfor vært ettersøkt en stund. Ludvig regnet med at han kom til å bli sendt nedover til tyske konsentrasjonsleire -. Hva som ville skje videre med faren hadde han ingen formening om.
- De tyske Gestapistene hentet far min med kauk og slag midt på svarte natta. Jeg hadde gjemt meg under sengen, så de fant ikke meg og jeg ble igjen alene i leiligheten til dagen etter, da noen naboer fant meg og fikk ordnet det slik at jeg kunne få bo her på barnehjemmet. Hadde de tyske bandittene funnet meg under senga, var også jeg blitt tatt med sammen med far og behandlet på samme måte -.
-Mor Holm vet om dette og hun verner om meg, slik at ingen av fienden skal få kjennskap til at jeg bor her. Derfor blir jeg redd hver gang jeg ser en soldat nærme seg porten. –Det egentlige navnet mitt er Simon, som er det jødiske døpenavnet mitt, men Mor mente det var best om jeg brukte navnet Ludvig. Ingen tysker måtte ha kjennskap til at det også bodde en jødisk gutt på barnehjemmet -.
Ludvig gråt da han fortalte Joss om forholdet.
Moder Helga var bortom barnehjemmet, slo av en prat med frøken Holm, som etter en stund godtok at Ludvig av og til kunne få ta seg en potetkaketur sammen med Joss – i leiligheten oppe i fjerde.
-Selv om han egentlig skulle ha fått seg en annen plass å bo og likedan ett eller annet å gjøre, får han holde seg i skjul her hos oss. Om faren var sendt til fangenskap nede i Tyskland, eller om han fremdeles satt bak lås og slå oppe på Vollan hadde ikke frøken Holm noen anelse om.
Selv om Ludvig var noen år eldre enn Joss ble de bestekompiser og etter at fader Gunerius hadde hatt en prat med Mor Holm på hjemmet, kom de til enighet om at Ludvig oftere kunne være på besøk. Hos dem var han i trygge hender og det var ikke lenger unna enn på skrå over gata, slik at Gunerius både kunne hente og bringe gutten om det trengtes.
-Uten oppsikt av fiendens bevæpnede soldater -. Joss var som vanlig bråkjekk i sine kommentarer, da Ludvig var på plass ved den første potetkakefesten ved kjøkkenbordet oppe hos Guneriussan.
Det som uroet Holmfrøkna mest når det gjaldt Ludvig, var at det på flere av veggene borte på den hærtatte Lillebyskolen, en god stund før krigen var blitt opphengt mange av guttens tegninger og fine malerier og at hun var gjort kjent med at noen beundrende tyske offiserer hadde bemerket at den unge kunstneren - med klar skrift – hadde skrevet sitt jødiske navn Simon nederst i høyre hjørne. Altså måtte skolen ha hatt en eller flere jødeunger som elever.
Ingen skulle få ta fra dem Ludvig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar