Etter at piggtråden var kommet på plass på toppen av planken ble det ett problem med matingen, noe som de tre russerkompisene la frem for både Gunerius, Jullen og jomfru Berntsen nede i melk og brødbutikken.
-Hvess vi bare sånn noenlunde usett av derre hersens vaktsoldatan, får ett eller anna spiselig over piggtrådgjerdet, ska vi vær fornøyd -.
-Dokker får tenk stort -. Jullen foreslo at det over noen dager - i en stor papirsekk ble samlet inn mest mulig brødbiter og størst mulig kakesmuler, mat som de på en eller annen måten kunne få over gjerdet i ett jafs. – Ta mørkret og seinkvelden te hjelp -.
De hadde fått med seg at når russerfangene etter dagens slit var blitt jaget oppover til denne store fangeleieren i nærheten av blindskolen, var det igjen bare noen ganske få tyskere borte på tomta – en gjeng som holdt til inne i vaktbua natta over og bare var utenfor `til lufting og tømming av soldatblæra`, som Jullen sa. – Innvasjonsstyrkan kan sekkert bli like pæssantrængt som oss Ola Nordmenn -.
Både tiggerferden rundt i gårdene, brødskalkene fra kafèdamen på hjørnet av tia og restene fra disken hennes Berntsen brakte gode resultater. Papirsekken ble ganske full i løpet av ett par dagers tid.
Planen med sabotasjehandlingen var at Joss og Gido skulle bære Jullens eneste malerstige bort til piggtrådplanken, reise den opp mot veggen, før Joss kom seg opp på toppen av stigen og fikk tomt brødinnholdet i papirsekken over planken. Derved ville russerfangene finne maten på morran, uten at tysksoldatene trengte å oppdage noe som helst.
Det høljregnet og var bekkmørkt da Lusa ble kommandert til å få på seg sydvesten og den svarte regnjakka si. Ordren gjaldt at han under intens selv-beredskap skulle overvåke det tyske vakthuset nærmest jernporten ytterst mot hestegata. Såfremt fienden av en eller annen grunn skulle vise seg i døråpningen, skulle Lusa straks anrope Joss og Gido gjennom portrommet med ordene "varsko her".
Lusa slapp å å foreta et eneste anskrik, for den overdøvende grammofon-musikken inne fra vaktstua sørget for at ingen derfra kunne oppdage mat-tømmingen.
Innholdet havnet på rette sted helt inn til plankegjerdet – som ett ettertraktet måltid til takknemlige russere tidlig om morran.
Jullen og Ivan var som vanlig tidlig på`n dagen etter, men sjefen sjøl kunne ikke begripe alt levenet fra skokken av villhunder på andre siden av planken, eller alt levenet av kråker og måser som drev lavtflyving over den samme arenaen.
Fortvilelsen var stor for de tre omtenksomme kompisene, men bedret seg en smule da Jullen kunne fortelle Joss, Gido og Lusa at bakgårdsarbeidet vill være ferdig dagen etter. Da skulle plassen igjen brukes som leikeplass, klesstativene ville komme på plass og det samme gjaldt stablene med fyringsved.
Så lenge de tre ungdommelige motstandsfolkene beholdt sine avtalte vaktposter foran og inne i bakgårdene på både Tia og Tolva, mente de at både Ivans og Ludvigs sikkerhet måtte være `all right` så lenge det var Jullen og Gunerius som hadde hovedansvaret for de to flyktningene.
Men vi klarer ikke å holde dem skjult her i leiegården så mange dagene til, mente Jullen – folk har begynt å følge litt med. De lurer oftere på hvem den tause, skjeggete fyren egentlig er. Får den tyskervennlige tøtta oppe i fjerde mistanke til det som foregår, kan det bli fare på ferde både for de to ungdommene og for oss som prøver å holde dem skjult -.
Gunerius og Jullen begynte å legge planer. Nå når gravearbeidet var unnagjort nede på gårdsplassen, ble detn verste saken å få til en ordning med hva som måtte gjøres for å berge Ivan til å skulle overleve krigen.
Far Gunerius ba om litt tenketid. Hans beste venn nede på fabrikken var fyrbøter Mattias. Og han visste råd.
Det var lørdag og alle arbeiderne sluttet klokken ett. Når alle hadde tatt helg sørget Mattias for at han fikk lånt den lille, grønne lastebilen til fabrikken – påmalt "Klok av skade, bruk tannkrem fra Lade" på begge sidene av lasteplanet. Han kjørte lastebilen helt inntil porten til tolva, la en presenning over lasteplanet før Ivan krøp inn under dekslet og la seg og uten at noen la merke til noe som helst. Mor Helga hadde stekt skikkelig med potetkaker, kona til Jullen smurte noen brødskiver med svartsirup - samtidig som begge hadde ordnet med noen varme klesplagg.
Nede i fyrhuset på såpefabrikken var det alltid varmt. Fyrrommet var ett stort tilbygg til selve fabrikken og var av største nødvendighet for å holde såpekokingen i gang. Mattias likte ikke tilnavnet "Der Fuhrer" så lenge krigen varte, men han var en viktig og pliktoppfyllende vedfyrer for at hjulene skulle holdes i gang til fabrikasjonen av både vaskepulver og Sunlight såpestykker.
Det var svært høyt under taket nede i kjellerlokalet der den digre fyrkjelen var plassert og langs takbjelkene var det flere av arbeiderne som hadde de selvdyrkede tobakksplantene sine hengende til tørk. På den måten berget de seg sånn noenlunde over nikotinhungeren når de gikk tomme for rasjonerings-kortene. Ingen oppdaget at Ivan ble fulgt ned i fyrrommet av Gunerius og Mattias. Av noen store trekasser laget de en skjulekrok lengst inne i den mørkeste delen av rommet og en brukbar sengeplass av noen strisekker som stanket av skikkelig såpe med salmiakkduft. Ivan ble innstendig oppfordret til å holde seg skjult om en eller annen skulle låse seg inn i fyrrommet, men det var jo helg og hver eneste en av de ett hundrede fabrikkarbeiderne hadde gudskjelov fri fra jobben.
-Her kan du være trygg, Ivan -.
Russeren holdt seg godt gjemt borte i kassehaugen, lyttet etter fremmede lyder, men var redd for om en eller annen hadde noe å utrette nede i rommet. Han kunne tydelig høre trafikkleven fra denne Jarleveien rett utenfor fabrikkområdet – ellers var det stille og fredelig.
En skokk med duer hadde tilhold oppe i takbjelkene. Han syntes det var litt skummelt til å begynne med, men duene kurret fredelig inntil det ble kveld og dagslyset forsvant fullstendig, utenfor det eneste lave vinduet rett over inngangsdøra.
Ivan hadde fått i seg ei brødskive og klart å få seg en liten dupp, da han plutselig våknet av at de skarpe taklysene ble slått på. Det knirket i kjeller-nedgangen fra gårdsplassen og han krøp enda lenger inn blant trekassene. Duene fløy vettskremte rundt oppe i under det høye taket, før de fant den vanlige rømningsveien ut av det varme oppholdsrommet.
En ung mann og en eldre kar spøkte og lo over alt duelevenet de hadde fått i stand.
-E det nå rart det e krig, Hilmar – ikke en gang duan får værra i fred – Ungutten Olaf hadde satt opp langstigen helt opp til bjelkene der de begge hadde tobakksplantene hengende til tørk.
Ivan var redd for at han fra oven skulle bli oppdaget inne i kassehaugen, men både Hilmar og Olaf var for opptatt med "himavla"-jobben til det. På en takbjelke lengst oppe i det høye, tok de seg noen ettertraktede drag av hver sin sjølrulla surrogat dings, før de slukket det sterke taklyset etter at de hadde kommet seg ned den bratte stigen.
Ikke lange stunda etterpå hørte Ivan de første duene finne reirplassene sine oppe under takåsene. Han fikk ikke noe søvn om natta og var gla da søndagsmorgenen endelig kom, med den fredelig avtalen om morrasbesøket av Gunerius og Jullen - med hver sin pakke med noen velsigna brødskiver og en liten skvett melk på lomma.
I morra e det mandag og arbeid på fabrikken etter helga. og da kan ikke Ivan opphold sæ nede i fyrhuset lenger -.
Gunerius var lei seg. Midt på fredagen i siste uken, hadde en høyere tysk offiser blitt transportert til Tolva i en storslagen motorsykkel med sidevogn. Selv om det uhyggelige besøket var til fruentimmeret oppe i fjerde, mente Jullen at flere av leilighetene i Tolva når som helst kunne bli gjennomsøkt. Han hadde lagt merke til en del mistenksomme blikk fra denne tyske vennligheten lengst der oppe i det høye. –Vi får søke Vårherre om assistanse – foreslo Jullen, selv om han ikke akkurat hadde noe tru på at det var noe mye hjelp i akkurat det.
-Det må også gjøres ett eller annet med Ludvig -.
Gunerius virket som om han hadde ett eller annet spesielt oppe i topplokket. De fikk forklart for Ivan at de skulle komme nedover til fabrikken senere på kvelden. Han viste dem begge sin takknemlighet for all hjelpen, men ble reddere hver time som gikk, for det som kunne komme til å skje.
Etter morrasturen nedover til Ivan, dro Gunerius hjemom oppe tolva, fikk raskt på seg slipset og de spisse penskoan, før han fikk tak i Joss, Gido og Lusa som bare hadde å bli med til søndagsgudstjenesten borte i Lamokirka.
-Ittnå knussel – sa han bestemt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar