Like bortenfor Tia, Tolva og den hærtatte Lillebyskolen gikk jernbanelinjen og en kort spasertur derfra har Lademoens vakre og store kirkebygg hatt sin plass helt siden 1905 – med ett svært høyt tårn og ei stor utvendig klokkeskive langt der oppe som de digre kirkeklokkene hang.
De fire stivpyntede mannfolkene passerte den smale undergangen opp til endeholdeplassen for Lademotrikken, gikk den smale veien forbi Carlson-gartneriet, oppover til de hvite Voldsmindehusene og bortover Lademoen kirkeallè - før de kom seg bortover til det store kirkebygget.
Gunerius fikk akkurat det som han hadde håpet på, for vikaren til kirketjeneren denne dagen og resten av uken viste seg å være hans gode venn Sykkel-Hansen. Mister Hansen var egentlig en populær sykkelselger og reparatør av slike doninger, samtidig som han også solgte alt annet innen faget - fra ventilgummi og sykkelpumper til lappesaker og en og annen bagasjebæreren – gabarebasjen - som særlingen Rottenikken til stor latter blant ungene, brukte å kalle slike bakpåmonterte nødvendigheter. Nye sykler var ikke leveringsklare sålenge tyskerne laget kugler og krutt av metallet, istedet for å produsere sykkelrammer, styrer, seter og hjul.
Men Sykkel-Hansen var også en kirkens mann og i denne uken hadde han sørget for hjelp i butikken, slik at han kunne fungere som en kirkens tjener.
Joss, Gido og Lusa kom til at det var litt spennende å få være med fader Gunerius bortover til kjerka denne søndags formiddagen, men de fikk etter hvert forståelse av at han ville ha en spesiell prat med Sykkel-Hansen etter at gudstjenesten var slutt.
Det var ikke mange sjeler på benkene i det store kirkerommet og far hvisket til dem fra plassen litt langt fremme at det folk brukte å si for å slippe å dra bortover til kirka, var at enten var været for fint, eller så var det for stygt.
Langt oppe i tårnet hadde Sykkel Hansen slått de siste slagene med de tre digre kirkeklokkene, slik at alt var klart for et orgelpreludium på det digre spellverket oppe på galleriet. Musikanten ble titulert som organist og også han var en god kjenning av Gunerius.
Joss snudde seg i kirkebenken. Noen spællmann var ikke å se, bare en skokk med svartkledde kvinnfolk som hadde funnet seg plasser foran en vegg av blanke rør - i både forskjellige høyder og tykkelser. – Det e orgelpiper som lage all lyden -. -Ka du veit – sa Joss til faren. Gido syntes orgelmusikk var fint, men kunne beherske seg for den skjelvende gneldringen fra de svarkledde kvinn-folkan.
-Hold kjæft – kom det fra Joss, han var informert av far sin om at det var sangerne i kirkekoret.
Like etter at den kortvokste presten hadde kommet seg opp på en veggboks lengst fremme i kirken, sovnet Lusa. – Æ forsto itj ett ord av heile greia -. Han beklaget seg til Gunerius da seansen omsider var over.
Lusa syntes det ble litt mer liv i opplegget, da folk begynte å spasere fremover til stedet der presten hadde sin faste plass og hvor de betalte for oppholdet ved å legge noen kroner ned i billettbøssa.
-Det kalles ofring -. Joss og Gido ble med Gunerius frem og la igjen noen småører, samtidig med at den svartkledde sjølingen ga dem ett takkens nikk bak gjerdet som han var plassert inne i.
Lusa holdt seg på benkeplass mens de andre tre så absolutt skulle frem for å gjøre opp for seg. –Det herre blir æ itj med på. Vi træng pengan hjem – Lusa var konsekvent. Men kunne berette at det var flere griskailla blant de spaserende, som på luringa ikke traff spyttbakken når de skulle kvitte seg med skråtobakken. – Det e slikt presten meine e synd når han nevne det oppe på prekestolen - .Gunerius hadde kjennskap til litt av hvert også på det kirkelige område.
Etter at orgelnist Ivar hadde tatt en trudelutt og Sykkel-Hansen var kommet seg ned fra tårnet etter klokkeringingen, forsvant han og Gunerius for en prat inne i Johanneskapellet som kirketjeneren hadde kalt rommet.
Den egentlige Kirketjeneren hadde et lite oppholdsrom øverst i kirketårnet, ett lite krypinn rett bak det store kirkeuret, der urverket var så digert at en voksen person kunne stå oppreist inne i kassen som det var bygd inn i.
Bare ett par meter over kirketjenerrommet hang de tre svære kirkeklokkene i noen solide jernbolter.
-Kan ikke være oppe i tårnet uten å bruke bomull i begge ørene -. – Selvfølgelig bråker og tikker urverket heile døgnet, så det er ikke fred å få for en liten dupp på divanen i kroken inne i kvilerommet . Skulle jeg samtid bli nødt til å sette i gang de tre digre kirkeklokkene, blir det ett underlig sammensurium av lyder som kan være fullstendig uutholdelig -. Når hele menasjeriet blir satt i gang, kan folket nede i Lamoparken se de store flokkene med vettskremte duer som i stor fart flyr ut fra en av de to gluggene lengst oppe under selve tårnspissen -.
Innom den andre gluggen hadde den aldrende kirketjeneren snekret seg ei lita bu, der han ved hjelp av en langkikkert og den lille takgluggen brukte å studere himmelens stjerner og samtidig om han tilfeldigvis også kunne få øye på bostedet til Vårherre der oppe i det høye.
Selv om den siste biten oppover mot himmelen bare foregikk med noen stiger, var forslaget til Gunerius at dette kikkerrommet lengst oppe i tårnet kanskje kunne være ett trygt hjemmested for Ivan.
-Uansett om det på søndagskveldene ikke bruker å være er så mye folk verken utenfor kirke eller nede i parken, kan det ikke bli så lett for dere å få Ivan fra såpefabrikken og bortover til kirken, mente Sykkel-Hansen. Gunerius måtte si seg enig, for å bruke lastebilen slik de gjorde det fra Tolva og ned til fyrhuset noen dager før, kunne de umulig gjøre på denne kvelden. Han var redd for hva folk ville tro, hvis de på en mørk søndagskveld fikk se fabrikkens lastebil stående utenfor kirkeinngangen – påmalt "Vask Dem ren, og bli pen, med den grønne såpen".
-Vi må få til en annen løsning-. Gunerius hadde et forslag.
De kunne lånta fabrikkens solide handvogn på to hjul. Med Ivan liggende under en presenning oppe på handvogna og med Joss, Gido og Lusa sittende på skrevs over, kunne han og Jullen trekke handvogna fra fabrikken, bortover langs Jarleveien, gjennom jernbanetunellen, langs det korte stykket av Mellomveien, før de kunne svinge opp veibiten ved Lamoskolen og direkte frem til trappen foran Johanneskapellet.
-Da sees vi i kveld – sa Sykkel-Hansen da de dro fra kirken.
-Ka e det som skal foregå i kveld – Joss var veldig nysgjerrig.
-Det får kvelden vise -. Faderen var hemmelighetsfull.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar