-Dette kan bli det viktigste og farligste som dokker tre karan har vært med på -, sa Jullen med svært alvorlig stemme til Joss, Gido og Lusa ved sjutiden på søndagskvelden.
- Og dette skal ingen vite nokka om – Lusa kom Jullen veslevoksent i forkjøpet.
Alle fem dro nedover til fabrikken, der Gunerius hentet presenningen og handvogna som ble plassert ved nedgangen til fyrrommet. Ivan gråt av glede og lettelse da han oppdaget hvem det var som kom. Han var blitt skikkelig oppskremt tidligere på kvelden, da fyrbøteren plutselig hadde innfunnet seg for å få sentralfyren på gang foran mandagens arbeidsstart klokken sju. Men Ivan hadde klart å holde seg skjult.
Ivan kom seg opp på handvogna, krøp under presenningen før Joss, Gido og Lusa fant sine plasser oppe på lasset. Ikke før var de klare til å begynne på den farlige turen, så satte luftvernsirenene i gang med sine ulyder og de måtte komme seg ned i fyrrommet igjen.
Som vanlig ble det mere folk ute i gatene etter at signalet "Faren over" hadde gått. En del folk de kjente lurte på hva det var de dreiv på med – det var jo såpass seint og på en søndagskveld.
-Vi har starta med flyttebyrå -. Jullen prøvde seg som morrokall midt i alvoret.
-Skoill tru det e menneskehandel -. Ei artigkjærring prøvde seg. Hun skulle bare ha visst hvor nære sannheten hun var, tenkte far, men holdt kjeft av bare engstelse.
Noen tyske, unge soldater kom gående mot dem utenfor Elefantapoteket borte i Mellomveien, de vinket kameratslig til de tre oppe på lasset.
-Willst dere ha bongbong – spurte den ene tyskeren. Han kom bort til handvognen og lot dem få noe drops fra lomma på militærbuksa.
-Vielen dank – mange takk – sa Jullen på de tres vegne med et smil.
-Auf wiedersehn –på gjensyn – kom det hyggelig fra den eldste av soldatene og vinket til dem.
De satte opp farten enda mer og på den siste bakken opp til kirka ble handvogna tung å dra for Gunerius og Jullen. Skuffelsen og overraskelsen ble stor da gudshuset var fullt opplyst, de kunne høre salmesang for det viste seg at kveldsgudstjenesten enda ikke var helt avsluttet.
-Ka gjør vi no -. Gunerius var bekymret for stakkaren som lå under presenningen i kulden. De var ventet av Sykkel-Hansen ute i det ene sakrestiet, han fikk dem innafor og låste døren inn til selve kirkerommet for at ingen skulle komme direkte inn derfra. For sikkerhets skyld fikk de plassert Ivan inn i et av de store skapene der prestene hadde noen av prestekjolene – samariene – hengende - godt fylt med møllkuler i begge de to spesialsydde lommene.
-Det er ikke lenge før gudstjenesten er over -.Kirketjeneren prøvde å være mest mulig beroligende. Seinere kunne Gunerius fortelle at han aldri hadde vært så glad noen gang, som da organisten avsluttet gudstjenesten med et usedvanlig kortvarig postludium.
Sykkel-Hansen var stadig inne i kirken, men kunne ikke få slukket alle de store lyskronene oppe i taket før han var sikker på at alle hadde forlatt kirken. Det tok tid før presten hadde fått hengt av seg prestekjolen, organisten lagt bort koralboka og menighetsfolket kommet seg ut av kirka, slik at Sykkel-Hansen kunne få vridd om hovedlysbryteren.
Guttene syntes det var skummelt å gå gjennom det lange og mørklagte kirkerommet. Sykkel-Hansen førte dem nedover midtgangen. –Nå er vi i `Våpenhuset` - Forståsegpåeren Gunerius lot dem få vite at navnet på dette rommet rett inn for inngangsdøra, skyldtes at når bevæpnede folk i riktig gamle dager kom til kirke, måtte de ifølge skikken henge fra seg sine våpen før de fant seg sine plasser inne i selve kirkerommet.
-Da villa det bli trangt om veggplass om soldatan fra Lillebyskolen fant på å ta seg en gudstjenestetur mens dæm e her i by`n – .Det var bare Lusa som turte å åpne kjæften, men til ett noe strengt blikk fra Jullen.
Med Sykkel-Hansen i ledelsen, begynte de på himmelfarten – første steintrappa var opp til orgelgalleriet, etterpå langs veggen med alle orgelpipene og videre opp de første, bratte tretrappene som bit for bit svingte oppover til det første hvilerommet ved siden av urverket til de svære klokkene.
-Det e itj rart at den gamle kirketjeneren træng ett kvilerom på vei`n oppover -. Gunerius var allerede sliten i ganglaget.
De var kommet så høyt opp i tårnet at de fikk øye på de tre svære kirkeklokkene rett over seg.
-Nifst - syntes Gido, han blåholdt seg i et smalt gelender for hvert trinn han tok oppover. -Her va det bratt, gitt! -.
Herfra og videre oppover kom de seg stadig høyere ved hjelp av enda smalere stiger. Ivan klatret oppover mellom Gunerius og Jullen og virket mere forskremt dess høyere opp de kom. Den siste stigen var såpass vinglete at den måtte forseres bare en etter enn, før de omsider kom seg opp til den smale platten foran budøra - som førte inn til det lille kottet med divanen og langkikkerten. Den lille gluggen oppe på veggen var eneste lyskilden, men det var en sprekk ved døra som ga utsikt nedover de småsvaiende, bratte stigene – forbi kirkeklokkene og helt ned til golvet over orgelgalleriet.
-Nesten som å vær i en fuggelkasse – syntes Lusa - høyt hengende som rommet var, midt i løse luften og lengst oppe i ett av byens høyeste kirketårn.
De var slitne og tungpustne etter klatreturen.
Ingen kunne jo russisk, men ved hjelp av tegn og geberder klarte de å få Ivan til å forstå at han ikke måtte bli redd når kirkeklokkene satte i gang. Han måtte ha døren låst og bare åpne når en av dem kom med mat og en liten tomdunk for å kunne få skiftet pissebøtta borte i kroken. Som signal ville det alltid bli knakket tre ganger i døra.
-Tavaritsj - kamerat Ivan -. Joss syntes det var leit å forlate russerkompisen langt der oppe i tårnkottet.
Da de omsider hadde kommet seg ned til hoveddøra på plassen foran kirken, kom ett par karravolige, bevæpna tyske soldater springende bortover. De ville vite hva de hadde å gjøre inne i den mørklagte kirken på denne tid av døgnet.
-Kirchen-arbeiter -. Sykkel-Hansen hadde litt kjennskap til det tyske språket, på grunn av sine førkrigs kontakter med tyske fabrikanter av både ventilgummi og sykkelpumper.
-Schnell, nach hause fahren – kom dere hjem. Den ene krigeren var brysk i røsta, men de to soldatene ble litt blidere da de fikk øye på de tre guttekompisene oppe i den store handvogna. Den yngste av de to soldatene tok av seg krigshjelmen og vinket til guttene.
-Dæm e jo bare to store gutonga som e sendt hjemmanfra, blitt pådytta ett alt for stort gjevær og fått på seg noen litt for store militære klesplagg -. Jullen var lei av krig og elendighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar