Gunerius og Joss var ikke før kommet seg opp trappene i Tolva, før mor Holm var på døra.
Uten at Ludvig hørte det, kunne hun fortelle at det pånytt hadde vært en sivil-kledd kjekkas av en tysktalende herremann på portklokka til guttehjemmet, med spørsmål om det bodde en ungdom ved navnet Simon på heimen. Frøkena hadde bare sagt`Nein` før hun smelte igjen porten til stor ergrelse for gestapisten.
Hun var redd for at det når som helst kunne bli nye rassiaer – ikke bare etter Ivan, men også for å få fatt i Ludvig.
Gunerius skyndte seg ned trappen til Jullen, hvor de kom til enighet om at også Ludvig måtte få tilhold sammen med Ivan, oppe i tårnrommet i kirken, for sikrere hjemmested kunne ingen av dem få. De funderte lenge på hvordan de skulle få Ludvig usett nedover trappene fra fjerde i Tolva og bortover til kirken uten at mistenksomme, patruljerende soldater skulle få øye på dem. Dessuten var det allerede blitt midnatt, så noen andregangs fordekt mennesketransport på handvogna denne kvelden var selvsagt ikke aktuell.
-Jeg har det – Jullen ble ivrig. - I morgen tidlig, kontakter vi bydelens velkjente sykkelreparatør, den vikarerende kirketjeneren Sykkel-Hansen, om å hente en punktert herresykkel til reparasjon i bakgården til Tolva. Ingen ting var mere naturlig enn at sykkeleieren blir med på farten, for å kunne få den med seg i retur etter lappingen. Som eier av doningen skulle en gangbar og godt forkledd Ludvig følge sykkelreparatør Hansen.
Det viste seg å være bare Jøssinger og intetanende tyskere som holdt seg utendørs denne råkalde mandagsmorran, for de eneste to vesenene de råket på, var en eller annen fyren nede i bakgården til Tolva som de ikke dro kjensel på, og etterpå så de bare snurten av denne kremmeren litt lengre borte i Lavei`n som låste opp butikkdøra foran en ny dag.
De kom seg velberget bortover til kirka, der jøden Simon og russerfangen Ivan ble forenet i det lille krypinnet helt øverst oppe i tårnet på Lamokirka - noen få luftige meter unna de tre digre kirkeklokkene og det store tikkende urverket.
Ut på mandagsformiddagen kunne eldstesønnen i en tyskvennlig nazifamilie borte i Tia - litt hoverende meddele for Joss - at han kvelden før hadde lagt merke til Joss, Gido og Lusa oppe på ei handvogn som ble trukket av Jullen og Gunerius.
-Du må hilse far din med at tyskeran kanskje ønske å få kjennskap til hva slags snuskeri han og Jullen driv på med borti kjerka på en søndagskveld -. Han hadde aldri før sett folk på kirkevei ved hjelp av handvogn.
Joss svarte ikke – han bare for videre nedover til Gunerius på fabrikken for at faren skulle få greie på forholdet. Faren ga beskjed til Jullen etter at arbeids-dagen var over.
-Vi må holde oss i beredskap – mente Sykkel-Hansen. De treftes borte i kirka etter at middagen var kommet på rette plass. –Er vi heldige så kan jeg ikke forstå annet enn at krigen snart må være slutt -.
Gode nordmenn var allerede ved begynnelsen av krigen blitt fratatt sine radioapparater, men den gamle kirketjeneren hadde klart å gjemme et gammelt Philips radioapparat inne på det nederste loftsrommet, slik at Sykkel-Hansen kunne fortelle at den norske stemmen fra London ofte kunne meddele at den tyske hæren tapte på alle fronter. – Amen, sa Jullen -.
Selvfølgelig kjente verken Gunerius eller Jullen til, at denne nysgjerrige tyskvennlige spirrevippen som hadde frittet ut Joss tidlig på dagen, hadde vært borte på offisersbrakken for å meddele om sine mistanker om at det kanskje foregikk ulovligheter borte i Lamokirka. Den høye offiseren lovte at de skulle se på saken.
Ved åttetiden om kvelden kjørte det en grønnmalt tysk militærbil fram til kirkas hoveddør og ned fra lasteplanet hoppet det mange hjelmkledte og bevæpnede soldater. En av dem brukte ett brekkjern og fikk opp kirkedøra i en fart, slik at den kaukende gjengen kunne løpe inn i gudshuset.
Helt oppe i tårnrommet kunne Ivan og Ludvig høre bilen som stoppet langt der nede foran inngangsporten. De forsto også at noen brøt seg inn i kirka. Når de litt senere forsto at noen hadde kommet seg inn i selve kirkerommet og hørte levenet fra folk som sprang rundt over alt, forsto de tvert at det var soldater som herjet - og at det var dem de var ute etter. De hadde ikke annet å forsvare seg med, enn en liten jernnøkkel til den tynne budøra.
Herjingene nede i kirken var lett å høre – akustikken i det store rommet var veldig stor og gjorde alt enda mere uhyggelig. Det sprang soldater over alt og etter ropene å dømme, var det ikke vanskelig å forstå at respekten for Gudshuset var fullstendig borte. Under høylydte kommandorop drev soldatene og lette over alt - både inne i prestesakrestiet, ute i Johanneskapellet, borte i dåpssakrestiet, under alle kirkebenkene og oppe på begge galleriene.
Klokken hadde begynnte å nærme seg ni på kvelden og Ivan og Ludvig kunne høre at noen av soldatene hadde kommet seg opp på Orgelgalleriet og hadde begynt letingen der oppe. Det ble ekstra stort rabalder da noen begynte å herje bak veggen der de digre orgelpipene hadde sine plasser og i organistens hvile og noterom, som lå rett ved døra opp til tårnet. Begge to var kalde av redsel og innså at de om ikke mange minuttene ville ha noen brølende soldater klatrende opp de siste stigetrinnene - helt opp til tårnrommet der de lå skjult.
Gjennom dørsprekken kunne de begge se at et par av soldatene bare hadde noen få trinn igjen av den nest siste stigen, før de var nødt til å passere de tre svære kirkeklokkene.
De holdt om hverandre og forsto hva som hvert øyeblikk kom til å skje.
Plutselig satte de store, malmtunge kirkeklokkene å ringe.
Klokken var blitt ni på kvelden – tidspunktet da alle byens kirkeklokker ifølge bestemmelsene skulle ringe for å minne om at alle unger skulle komme seg hjem for å ta kveld. Sykkel-Hansen hadde tryglet sjefsoffiseren om å få gjøre sin plikt, samtidig som han visste hva som kunne skje der oppe i himmelrommet.
Ivan og Ludvig fikk høre de to soldatene i ren forskrekkelse og redsel rase nedover kirketårnets stiger og trapper, mens en svært stolt og glad kirketjener ved iherdig hjelp av solid tauverk og spesialkonstruerte klokkemekanismer, holdt tre kirkeklokker i virksomhet.
Og denne kvelden ringte Sykkel-Hansen ekstra lenge – til alle tyskernes store fortvilelse.
Russerfangen Ivan Aleksandrovitsj Panenkov og hans gode kamerat jødegutten Simon, med tilnavnet Ludvig, gråt av glede da klokkeringer og sykkelforhandler Hansen fikk komme inn i tårnrommet. Men først etter at han hadde banket de tre avtalte slagene på døra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar