Alle de talatrengte hestkaillan ble tause som graven, da prestens svartkledde hustru trådte ned fra den staselige prestevogna ved hjelp av kusk Laurentius, som holdt henne i den ene hånden og drengen Guttorm i den andre.
Det svartkledde fruentimmeret i sin lange kjole og hvite halsparti vakte stor oppsikt, da hun i andektig taushet og med sine geseller ved sin side, stiv og stram ruslet bortover til den nærmeste hesteinnhengningen.
Både Monrad og Malvin holdt seg litt i bakgrunnen, mens hennes to medhjelpere forhandlet med en av hestekarene om både hennes eget salg og likedan ett eventuelt kjøp av en staselig vallak som tilfredsstilte Margots personlige ønsker.
Det var da eieren insisterte på at det også måtte bli en tradisjonell kjøpskål, at Margot overrasket de mest nærgående av klientellet, da hun tok seg en skikkelig støyt av ei rundtomsendt flaske med skikkelig himkok – og det uten å rynke på nesen. Etter at hestene hadde skiftet eiere og fått seg en midlertidig stallplass, godtok hun å ta en kort kvil i samme høydungen der Mindor fremdeles forsøkte å bli kvitt de egentlig oppkvikkende remediene.
Det svartkledde fruentimmeret ble som ett fromt lite lam, etter at hun først hadde lyst velsignelsen over den søvndrukne Mindor og umiddelbart etterpå fått i seg ett par slurker fra den medbrakte polflaska – som Monrad hadde sørget for at polekspeditøren pakket inn som om det var ett finbrød.
-Sterke varer -.
Margot Den Hellige ble stadig mer lystelig til sinns. Kusk Laurentius tok som alltid sine transportforpliktelser alvorlig og tok seg bare noen støyter av sin egen og vanlige medbrakte på innerlomma, mens dreng Guttorm takket ja til de supene han bare kunne få der inne i den varme stallen, mens Monrad og Malvin for høflighets skyld tok seg noen støyter sammen med den dystert så svartpåkledde Margot nede i høyet.
Mindor forble hinsides.
Det var umiddelbart etter at Malvin hadde vært bortom Polutsalget for ytterligere innkjøp, at den hete og varmblodige Margotjenta måtte ta av seg halspryden, åpne linningen og samtidig trekke sidkjolen helt opp til knærne, før hun klarte å få i seg mere av både den lange og tjukke martnasspekepølsa og ytterligere litt av den nettopp innkjøpte flaska med dobbelrensa.
Det ble ett stadig høyere lydnivå og mer og mer liv i lærvan inne i stallen, noe som tydeligvis var grunnen til at stadig flere hestkailla – noen av dem med kjærringfølge – sluttet seg til det festlige laget. Waldemar fra Hølonda hentet trekkspillet fra hestvogna og sørget for både allsang og mest mulig rytmisk musikk, til dem som etter hvert tok sjanser med å prøve seg på en svingom.
Det hele tok skikkelig av, da Monrad bød opp Margot på en feiendes reinlender, noe som virkelig ble litt av ett syn for alle de i den jublende "menigheten", som sto rundt inne på stallgulvet, der storvokste Margot Prestefrue i sine svarte og flagrende gevanter, stadig lifligere ble ført rundt i dansen av en infernalsk og svært dansegal Monrad.
Stallstemningen økte proporsjonalt med inntaket av mengden med drikkevarer og også matinntaket steg etter hvert som hestmartnasfolket var bortom doningene og fant frem både spekepølse, fenalår og spekeskinker.
Antallet trekkspillere økte etter hvert som behovet tiltok og de gangene når musikantene falt fra av helt forståelige og menneskelige årsaker.
Menighetsrådets forkvinne der inne fra byens østligste steder, prestefru Margot, slo seg for en gang skyld skikkelig laus – hun spiste, drakk sprit og danset om kapp med martnasbesøkende og hestegale karer og kvinnfolk fra både sør og nord i hele det store fylket.
Det ble plutselig fullstendig stille inne i Martnasfeiringens store fellesstall.
Midt i den vide stallporten sto Sogneprest Leander iført fulle pontifikalier – sin svarte embetsdrakt med tilhørende prestekrage, alpelue og langskaftet sort paraply.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar