27.kap
For første gang skulle de italienske munkene feire sin jul i ett fremmed land. Også alle de andre beboerne der ute på Munkholmens bastioner, brukte de siste dagene til å pleie fellesskapets inderligste følelser for sine medmennesker - med både tanker ord og gjerninger. Ikke bare skrubbet de hverandre på ryggen oppe i sinkstampen, de stusset også skjegg og fikk bort den alt for lettspirende duna der oppe på issen ved hjelp av dette nedslitte Gillettebladet, men ved hjelp av gamle Husmor Erkens hyperaktuelle kokebok, hadde de for lengst planlagt litt småbakst og innkjøpt litt godiseri ved kjendisforretningen hennes Spjelkavik rett nedenfor trikkholdeplassen inne på Lilleby.
Den alltid så nærtagne munken Hallvard, måtte innrømme å ha blitt veldig lei seg, da han midt under fattigmannsbakinga, fra dette Kurèr-radioapparatet som hadde sin faste plass på kjøkkenbenken, hadde fått høre at Husmor Erken var omkommet da hurtigruten Sankt Svithun var gått ned ute på Follahavet. Hallvard la denne kvelden sin egen sjel ned i knaingen av deigen.
Som høyeste ansvarlig for sigarproduksjonen, hadde Luigi ved hjelp av litt bytting sånn på luringa, klart å skaffe til veie litt drikkevarer av ymse slag, likedan var noe av kjellerens ølbeholding fremdeles inntakt og det til tross for fråtsingen ved de alt for drikkfeldige menighetsfolkene under de siste festlighetene.
Alle de andre karene skiftet av seg munkehammen og stilte i korte bukser, da de satte i gang med klostervasken. Bare Pavebeundrer Marco nektet å forandre til dette arbeidsantrekket og ble derfor satt til å tørke støv borte hos Griffenfeldten. Snømåkingen ute i borggården ble det ikke noe av – de laget bare en smal vei bortover bortover til det nye dasshuset ytterst på toppen av bergskrenten.
Det store sjokket kom da Luigi på en svært så blåsendes tidligmorra, kunne konstatere at store deler av Munkholmen var dekket av etterladenskapene fra den siste dohus brukeren. Ut over hele området lå det godt brukte avissider av Adressas forkrøllede dasspapir, iblandet opprevne sider fra Alle Kvinner. De kom frem til at fallhøyden fra dobbelsetet var for lang og nattens vindstyrke der ute i fjorden sikkert hadde vært noe mere enn bare frisk bris.
Munkene hadde ei god stund før høytiden invitert disse seks snedige Nonne-venninnene til både en Juleaftens Messe og likedan til resten av Julefeiringen sammen med dem der ute på Holmen.
For riktig å kunne overraske jentene, hadde de på sigarferden inne i "barndommens gate" på Lilleby, klart å formidle en invitasjon til de gjenlevende gatemusikantene og andre originaler inne i Østbyen, til å feire Julekvelden der ute på Munkholmen. De inviterte ville bli avhentet med Bindalsfæringen i flere omganger nede i Lamofjæra og var blitt anmodet om å stille med både skikkelige skjerf, lue og tjukkest mulige votter til båtturen. De som hadde noe å spille på, ble innstendigst bedt om å ta instrumentet med seg på juleferden.
Julestemningen var stor blant jubelgjengen som hadde møtt opp til den første båtavgangen der nede på Lamostranda . Alle munkene var blitt enige om rekkefølgen på roturene – Paolo ble den første og fikk en del problemer med alle dem som ville være først i båten. Trekkspilleren Syver med Belgen kom i krangel med både Litj Laura og munnspillende Ola om båtplassen, men det ordnet seg da den ekstra godt påkledde Lagampen tok på seg jobben med å bli sistemann i køa - jovial som han var kjent for å være blant folket nede i Korsvika. Lagampen hadde foreslått at naboen Per Isaksen også burde vært invitert, men han hadde takket nei av uforståelige grunner.
Ska vi feir jula, eller ska vi feir påska allerede no - .
Hele båtopplegget tok tid og folk ble både rastløse og småirriterte.
Smørsangeren Iver Donk mente at Knivsliperen var alt for gammel til å bli med i en båt vinters tid, men fikk beskjed om å holde kjeft.
– Herre her har itj du nokka me -
Lagampen var bestemt og glad – for turen var gratis. Dessuten var han bestemt på at Nattens Dronning skulle være først i båten ved neste avgang.
– Kvinner først i båtene -.
Det holdt på å gå galt da Brødrene Alkohol trengte assistanse for å komme seg om bord, men ble reddet av den andre trekkspilleren, som var Syver med Bælgen, selv om han hadde Hohnerspillet med seg uten kofferten !
Det gikk enklere med både den litt snobbete Kal med Fela, likedan me`n Leffen som var kjent i alle bakgårdene for å spille så fint på sag og denne Hansentoillingen som alltid trakterte sykkelpumpa på en snedig måte.
Resten av juleferden viste seg å gå fint – en av Lamons aller løseste fugler, Lille Buran, bar seg for både halssmerter og litt snue og Jonas med Gitaren var redd for om det nesten strengløse instrumentet ville tåle det sure været utover til Holmen. Flaskeflirop virket avbalansert og fornøyd der han satt inntullet i sin egen tomme strisekk, ved siden av Lillemann med vesken og med den eldgamle Per Vriompeis rett i mot. Gummi-Rudolf – broren hans Lagampen ble som avtalt med over i siste båten. Men karen som så absolutt ønsket å bli sistemann om bord, var den alltid så beskjedne og skamfulle Kurre Lus – han spilt jo bare på kam, men møtte heldigvis alltid med det nødvendige matpapiret i baklomma.
Alle gjestene ble tatt i mot ute på trammen til Kommandantboligen, der de til tydelig glede ble bydd hver sitt pappglass med ett eller annet noenlunde varmt drikke, før de av Nonnene en etter en raskt ble geleidet inn i storrommet, der den runde, gamle svarte ovnen borte i kroken suste og røyk noe vederstyggelig på grunn av at den ble fyrt med restene av de fuktige fjølene etter den nedrevne gammeldassen like før julestria for alvor kom i gang
Det første de svartkledde jentene gjorde var å servere gjestene gaven fra den svært så joviale Helgesens Delikatesse borte på Møllenberg, men den forhenværende rødhårete teaterdanserinnen Litj Laura – opprinnelig fra Boligan - tålte ikke lenger pølser, mens alle de andre tok gjerne i mot den velsmakende røkte saken i ett papir, men med bare nesten så mye sennep som kunne være ønskelig. Etter noen hektiske spekulasjoner munkene i mellom, ble det vedtatt at det til maten kun skulle serveres hvert sitt glass med sterkøl – men det viste seg at det ble ganske mange som ba om påfyll.
På Munkenes gjennomfartsturer like før jula, hadde kjøpmann Ole Sjøvik i Ladeveien 6 forært Munkene en stor mengde med små konjakksjokolade biter, som hadde berget best fra sommerdagenes varme tilværelse ute i butikk- vinduene. Stemningen steg derfor betraktelig da disse ble servert som dessert og festlighetene gikk over til "gangen rundt denne einebærbusken", den grønne lille saken som var funnet i skråningen like nedenfor dasshuset.
Verken Nonnene eller de praktisk anlagte Munkene ble særlig overrasket, da det viste seg at vannet nede i einerbuskbøtta var blitt bunnspekt, mens de for å få maten til å synke ned, hadde gått så uendelig mange runder rundt den overdådig pyntede julebusken. Det ble bare Lillemann Med Vesken som oppdaget at det høyt i toppen på julebusken var festet en spesialbearbeidet sigar – pyntet med både glitter og små norske flagg.
De fleste av gjestene trakk inn i de indre gemakker – de aller fleste tok plass enten inne i Griffenfeldts husvære, eller i de nærmeste gangene. Det ble ganske trangt, noe som gjorde at det ble lettere å holde varmen for alle dem som skulle sørge for julekveldsunderholdningen.
Under gaveutdelingen ble det først servert litt alkoholfri ripssaft, men for å få opp stemningen en smule, valgte italiafarerne - og til gjestenes store glede - å spandere ett nesten halvveis fylt pappbeger med vin, samtidig som de populære sigargavene ble overrakt av julenissene Gregorius, Luigi og to av Nonnene – alle utstaffert med nissemasker og røde toppluer. De få damene og de som ikke røkte, fikk overrakt hver sin kjærlighet på pinne, som de kunne sutte på, mens den tette skodda av sigarrøyk la seg tett ut over lokalitetene.
Serveringen av Fattigmannsbaksten skapte både glede og irriterbare meninger om livets ufordrageligheter. Det gikk bedre med både serinakakene og kromkakene, men gleden ble aller størst da den samme italienske munken helt åpenlyst var oppe i tårnet og hentet mer av den røde vinen. Luigi berettet senere at han tydelig hadde merket seg at ingen av julegjestene hadde kvittet seg med pappbegrene, for ifølge sangeren Iver Donk hadde folket ganske lenge håpet på påfyll.
Etter en omgang vin, servert i små, fine vinglass – opprinnelig medbrakt som håndbagasje av de tre Pilegrimene på deres lange spasertur oppover hele Europa – kunne kveldens humørfylte munk og toastmaster Gregorius kunngjøre at på oppfordring kom aftenens underholdere til aller først å bli ett kort innslag ved sykkelpumpevirituosen Pumpa – videre ville Kurre Lus delta med musikk fremført på kam, mens Leffen på sag ville akkompagnere dem begge to.
Sjalusien var ganske merkbar, noe som gjorde at denne trioen som noen ganger hadde underholdt alle de badende friskusene på sommerdagene inne i Korsvika, ble nødt til å få vise sine kunster inne på det nyryddede fengselsgulvet:
For det var smørsangeren Ola Donk, med Syver med Bælgen som akkompagnerende trekkspeller og den rødhårede sigøynerinnen Litj-Laura iført sine vide og side skjørt, som skulle svinge seg i dansen. Hun var tydelig blitt ganske "verliebt" i den svarthårede Luigi og fikk da også etter mange sprell, lurt munken ut på Griffenfeldts cellegulv til ett ydmykende forsøk på noe som egentlig skulle ha vært en reinlender.
Den kortvokste Evige Student, eller "Lillemann mann med vesken", våget å reise seg i sin ydmykhet oppe på den steinharde fangebrisken, der han foreslo at alle måtte synge Glade Jul og På låven sitter nissen med sin julegrøt, noe som ble applaudert både av Lagampen og broren Rudolf, likedan av Flirop og av alle munkene. Nonnene var travelt opptatt med å servere de kalde pølsene som nattmat - ting som var blitt igjen etter middagen tidligere på kvelden.
Så lenge plassen ikke var større, la alle de inviterte i juleselskapet seg rett ned - der de satt eller sto - etter fornuftige Gregorius sitt vennligsinnede, men ganske bestemte og kommanderende ønske.
Det var først da julefreden sånn noenlunde tok til å senke seg over Munkholmen, at papegøyen Olivia omsider klarte å komme til orde.
- Toillinga - .
Freden senket seg over Munkholmens julenatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar