Etter en 1.Juledags langfrokost med Munkeboller og små rødbrus fra Aktiebryggeriet inne i Strandveien, var sola kommet så høyt opp på Guds himmel at fergetransporten inn til fastlandet skulle skje. På samme måten som denne "Juletransporten" fra Lamofjæras skrå bredder dagen før – men på denne første juledagen gikk roturen strake veien rett over til Ravnkloas Honnørbrygge. Herfra skulle resten av juledagene tilbringes borte på Husvillherberget, etter en offentlige invitasjonen dit – som var kommet i stand da munkene var på sigarutdeling der borte like før jula.
Nonnejentene ble igjen ute på Munkholmen, der de med smil om munnen hjalp Munkegutta med å få fjernet alle de tomme pappbegrene etter julekveldens mange utskeielser.
Da de strabasiøse og formelle oppryddingspliktene omsider var unnagjort, skulle Marco ut på "litjhuset" for å få tømt blæra etter all den halvgjæra ripssafta som han hadde fått i seg i løpet av utskeielsene. Forskrekkelsen ble ganske stor, da han fullstendig overraskende fant Lillemann Med Vesken med buksa nede, på dobenkens innerste alt for djupe avfallshull, der han helt siden frokosten på denne første juledagen og på grunn av sin smålemma bakdel, hadde holdt seg fast i dobenken for ikke å falle rett ned i avgrunnen og ut i Trondhjemsfjorden.
Den Evige Studenten hadde brukt dagen til å lese all den utlagte tørkelektyren av både Adressa, Alle Kvinner og Detektivmagasinet med både Knut Gribb, Finn Jerven og Harald Brede - og syntes han hadde hatt en fin første Juledags, selv om det hadde vært temmelig blåsende opp gjennom de to andre ledige hullene. Han virket veldig blyg og forlegen, da han ble invitert opp i tårnet til litt fredelig stas – med både nøtter, fiken, appelsiner og annet smågodt. Lillemann fikk plass oppe i den eneste eldgamle gyngestolen som befant seg innom klostermurene og fikk hjelp til å ta av seg de alt for kalde småskoene, før han trakk beina opp under seg i den romslige og lett gyngende stolen. Han var redd for vesken sin og fikk lagt den den under det lille gode og varme saueskinnsteppet.
Som den fullstendig hårløse og evig studenten som han var, fikk han lånt Carlos sin munkehette – og så ut til å trives på alle måter, helt til buret med Olivia så absolutt skulle bæres inn. Lillemann ynket seg høylyst og tok til med å svette under hetta, før Olivia - til hennes store protester - havnet ute i trappeoppgangen til fangerommet. Med sine svært så tynne fingre prøvde Lillemann å tviholde seg i armlenene på stolen, samtidig som han fikk de små beina under seg og trakk munkehetta ned i panna.
Nonnene både klappet og strøk Lillemann, før de ganske raskt fikk roet han noe. Risoletta – egentlig nonne inne fra klosteret på Tautra – fikk med store omfavnelser plassert Studenten oppe på det romslige fanget sitt.
Ut på kvelden ble nonnene rodd inn til lands - og til stor skuffelse for Lillemann, men de gjenværende Munkholmens godlynte beboerne klarte å dulle såpass med overnattingsgjesten, at når han fikk både en av de siste sigarene og den aller siste Kjærligheten på pinne, slo han seg til ro - før han varsomt ble sendt til sengs oppe i ei hurtiglaget hengekøye av Flirops gjenlagte strisekk. Flirop hadde selv bedt Luigi om å overta tomsekken – det var jo ikke ei tomflaske å ta med seg derfra, når all drikke - embalasjen hadde vært av pappbeger og sugerør.
Lillemann ble holdt i hjemlig forvaring der ute på holmen blant vennligstilte Munker, folk som gjorde korsets tegn, hver gang de skulle ta sjanser med å komme seg tilbake etter noen fredelige stunder der ute på det vindfulle dasshuset. Det eneste Lillemann ble satt til å gjøre, var at de gangene også han trengte en luftetur ut på "litjhuset", da ble han bedt om å huske på at han alltid måtte ta med seg ei isskrape for å få av det lille som kunne bli av is på den lille vindusruta.
Med det vindfulle været som hadde vært, fikk Gregorius festet en lapp på dodøra med fire røde tegnestifter: "Må ikke brukes i for sterk vind."
Den lille og fryktsomme studenten med den brune lærvesken, fikk en god og lykksalig uke sammen med alle de seks munkene, som hadde god kontakt med både Vårherre og de stadig skiftende naturkreftene utenfor veggene.
Kommer til å savne hengekøya på dette loftsrommet - når jeg kommer tilbake til kvistrommet mitt borte i Fjæregata - .
Til sin store glede og trøst fikk han med seg Gjøkuret nede i den lille veska si, da han ble rodd over for å gå i land der inne på Lademoen strand – på samme stedet der haugevis med folk - i følge sagnet - i årevis skulle ha mokka sand i land.
^^^^^^^^
Den tidlige våren viste seg fra sine aller beste sider, på den fredelige og vakre øya der ute i Trondhjemsfjorden. Leirfivelen var som vanlig tidlig på`n, det samme med en og annen blåveisen og hvitveisen, mens bjørka spratt litt seinere. Den sterke rumpeblesten avtok ute på det røde huset og alle fuglene fant tilbake til gammelreirene, hvis ikke gammelkjærestene var lei av fjorårets alt for små leiligheter, slik at hannen hadde sett seg nødt til å skaffe ett bedre husvære denne sommeren.
Hvordan kaninparet hadde kommet seg ut over til øya en eller annen gang i løpet av vinteren, var det bare munken Gregorius som tok seg den frihet å ha mistanke:
Flirop med sekken kan værra truan te litt av hvert - Han la jo også igjen strisekken da`n dro tebake på juleda`n -.
De pålitelige og ærekjære Munkholmens seks munker trakk i seg alle de vidunderlige og vårlige herlighetene – både dufter fra blomster og trær og lyder fra alle luftens flyvende akrobater.
Italienerne var de første som tok av seg de kvite langunderbuksene og ikke mange dagene etter forsvant også selbustrømpene til både Hallvard, Gregorius og Paolo – Hallvard hevdet å være en frossenpinn og trakk ut med avkledningen.
Gjennomføringen av fremtidens virkelighetsplaner lå liksom og duvet både i himmel, på havet og over jordskorpa ute på Munkholmen, men bare den ansvarlige på en eller anen plassen langt der oppe i den høye himmel, kjente til munkenes planer om deres jordiske fremtidsutsikter for kommende dagers liv her nede på det syndefulle jorderiket.
Munkegutta der ute på Munkholmen, hadde etter mange tungsindige samtaler kommet til at de ville ta beina fatt – og mot sydligere strender.
Griffenfeldtrommet fikk en skikkelig overhaling med kost og støvfille, blomsterpotta oppe i cellegluggen fikk en ny og bedre plass i solveggen bak tårnet og steinhella over den hemmelige tunellen ble lagt enda mere skikkelig på plass. Tobakksloftet ble kostet og reingjort for etterladenskaper etter sigar-produksjonen og det samme skjedde med gulvet nede i kruttkammeret – som var blitt litt for fuktig etter vinteren.
Veggene oppover den trange og snurrige tårnoppgangen ble ved hjelp av en langskaftet støvkost feid fri for både spindelvev og en del beskjedne svarte småkrabater. Munkene var fullstendig klare over ansvaret de hadde pålagt seg selv, ved å skulle sørge for at hele Munkholmens - også etter deres flerårige tilværelse i både sus og dus – med verdighet skulle kunne beholde mest mulig av etterladenskapene fra det første klosteret rundt årene 1100. Likedan fra de tider da gamle Trygvasson fikk halshogd både den ene og den andre oppe på retterstedet.
Karmen rundt gluggen til utsiktsrommet øverst i tårnet, ble reingjort for en mengde selvdøde fluer og under jernsengene inne på det alt for trange sovekammerset, ble lodottene fjernet ved hjelp av piasavakosten og den hendige, flate spaden som de hadde brukt til snømåkingen rundt juletida.
Både trehylla og det eldgamle vaklende matbordet lot de bli stående.
Plutselig e det ein eller ainna munken som træng hybel ein gang i fremtida, å -.
Hallvard hadde alltid litt spesielle tanker om livets videreverdigheter og kom til at han likeså godt kunne innrømme at det var han som på luringa hadde fått med seg kaninparet utover. –Slekt skal følge slekters gang – Det hendte han kunne være ganske dypsindig av seg.
Bindalsfæringen var blitt tjærebredd noen dager før pølsebua hadde fått seg en ny omgang med rødmaling, men det som gjensto og som munkene grudde mest til, var at de også måtte slå graset rundt hele holmen med en alt for sløv ljå.
Iført sine mest reingjorte munkekutter og med brukbare sandaler på beina, gikk de med vemodighet i en taus liten samlet flokk rundt om på den velstelte Munkholmen – som de etter sine mange munkedager hadde satt i stand slik at nye generasjoner fortsatt skulle kunne finne etterladenskapene fra fortidens forunderlige dager. Alt som var nytt der ute på Munkholmen, var en ny utedass og ei nymalt, lita pølsebod.
Papegøyen Olivia skrek og bar seg noe voldsomt, da den ble plassert akter nede i bunnen av Færingen. Robåten ble auset fri for litt sjøvann og kom snart i farta med disse seks klostrets alvorlige menn om bord – på deres siste ferd.
–Sing Sailer Oh – Gregorius prøvde seg på noen morsomheter, men han kom etter hvert til at det ikke hadde noen hensikt i det hele tatt.
Lillebymunkenes Pilegrimstur fra Munkholmen mot Roma og Vatikanet var nær forestående.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar