Byens Kirkelige Fellesråds tolv medlemmer kom roendes fra Rosenborgkaia – like bortenfor Dyre Halses storslagne kull og kokslager – fordelt på to Færinger og med hver sin kvinnelige Cox, sittende akter i taktfast lek, i slike ellers så mannsdominerte sjømannsroller.
Vikingan e på vei - .
Fra tårngluggen hadde Marco fått øye på Fellesrådsbesetningen allerede da de passerte moloen utenfor Tollbua nederst på Brattøra.
De manglet stoler, slik at de tilreisende ble nødt til å tilbringe møtet sittende på gulvet – oppe på sine medbrakte dokumenter - inne i samme luftegården og på det samme steingolvet der Griffenfeldten hadde tuslet rundt, under sine mangfoldige lufteturer i sin lange karrieretid, som beleven fengselsfuggel der ute blant den tids garantert litt for utålmodige voktere.
Luigi hadde vært forut for sin tid, slik at han for sikkerhets skyld hadde plassert den alltid så sprudlende papegøya Olivia, i halvmørket inne på den trehullede fellesdassen og såpass langt unna møtedeltakerne at ingen trengte å bli forstyrret av denne sjarmerende bråkmakeren.
Selve møtet ble hevet straks det var blitt vedtatt at det ute på Munkholmen, skulle bli avholdt ett storveies til arrangement i kirkenes egen regi. Likedan at den kirkelige invitasjonen ville bli utsendt til alle de Geistlige innen byens grenser, til samtlige kirkelige faste ansatte og til alle medlemmer i hver av byens kirkelige Menighetsråd.
-Helledussan - Den tidligere Lamoguten, Gregorius, hadde på forhånd bestemt seg for ikke å si noe annet der og da enn akkurat det.
Alt det Munkebesetningen ute på holmen ville bli belastet med under dette nært forestående møtet, var å sørge for ett eller annet innslaget som ville stå i stil til resten av jubeltilstelningen.
Munkene funderte både lenge og vel, men så ristet de frykten av:
Gregorius innrømmet etterpå at tvilen kom tiltalte til gode, for etter en del søvnløse netter bestemte de seg ganske enstemmig for at Broder Åge Samuelsen var rette mann til å få litt nødvendig og trengende fres i tilhørerne.
Åges storslagne interesse for forespørselen, ble kronet med hell og elleville takksigelser. Munkene holdt seg tause om vedtaket, som om de tilfeldigvis oppholdt seg nede i selveste graven.
Slutt me derre lævenet -
Den trengende Hallvard lot som han ikke forsto hva papegøyen Olivia egentlig mente fra buret som var plassert på dobenken der ute i skjithuset.
----------
De seks internasjonale Munkene følte at de vanlige dagenes meditasjoner, ofte etter hvert ble alt for mye forstyrret av kirkefolkets utsendte og sikkert ulønnede menighetsarbeidere, når de uanmeldt ankom Munkholmenbrygga, i kledelig kjeledresser, solide arbeidshansker, damene i tekkelige skaut og mannfolkene i svarte alpeluer.
En del rørstoler ankom sjøveis ved hjelp av den alltid så hurtiggående Munkholmbåten, det samme gjaldt en del planker og platter som krevdes til oppbyggelsen av ett nødvendig podium - med talerstol og flere nymotens og høyst trengende høyttalere.
Selv predikanten Åge Samuelsen ble ett par dager før festlighetene, innlosjert i gammelcella hans Griffenfeldt. Den medbrakte bredbremmede cowboyhatten fikk plass på den eneste spikeren som var igjen i fangehullet og gitaren beholdt plassen nede i instrumentkassen for sikkerhets skyld.
"Livets glade gutt" var en livat herremann, som brukte de to dagene til øvelser på både "Det som holder liv i meg, er den Hellig Ånd og Ild"- "Å, hvor jeg er glad, er glad" og "Glory, Glory, Glory – somebody thrust me", men innimellom føyk han både gitarløs og bukselaus nedover festningsvollene for å få seg en dukkert i det iskalde sjøvatnet.
Fryd og gammen - mellom hver drammen ! -
Papegøyen Olivia nøt livet, den hadde jo fremdeles plassen nede på dobenken inne i det røde huset, som av ukjente årsaker hadde fått spikret ett hjerte på døra.
Forsamlingen slo på på stortromma og hadde leid den gamle fiskeskøyta M/S Paula for å få alle de påmeldte utover til Munkholmen, men det viste seg at mange av både kirkens venner og slike anonyme småfiendtlige individer innen kirkenes offentlige liv, hadde fått lånt seg slike motoriserte vidundere, som føyk over vannflata like foran de par tre alt for ustødige robåtene - til stor ergrelse og misunnelse for noen ampre og helt vanlige arbeidsfolk blant kirkegårdenes-gravere, som kom seg utover til holmen i bare noen dårlig vedlikeholdte robåter av det billigste slaget.
Det eneste mennesket som ikke kom seg tørrskodd i land på Munkeøya, viste seg å skulle bli den godtroende krabaten som representerte Bakk-kirka. Den svømmeukyndige fyren var så oppsatt på å få visshet for at det også i våre dager måtte kunne gå an å trå vannet – slik Jesus gjorde nede på Genesaret- sjøen - om bare troen var tilstede, slik at han så vidt ble berget fra drukningsdøden da selveste kirkevergen satte i gang med munn mot munn metoden nede i fjærasteinene.
Både den protestantiske og katolske biskopen i Nidaros ankom for en gang skyld sammen i en flott, spesielt rekvirert seilbåt. Det ble ett storslått syn da de to høygeistlige ankom Munkholmen i den hvite seilskuta, til stor begeistring for den store forsamlingen – mens en del av Frelsesarmeens korpmusikere oppe fra klostermuren spilte det første verset av "Den norske Sjømann er ett gjennombarket folkeferd".
Mange gråt åpenlyst, men munken Luigi klarte å unngå en fadese - da han i sin flagrende munkekutte - først klarte å få slutt på Olivia bråket oppe i utedassen ved hjelp av ett teppe – og etterpå kom seg bort til Griffenfeldtrommet, der en forskremt og avventende Åge Samuelsen ble vitne til at lydene fra Gjøkuret forstummet fullstendig, etter at en veldig andpusten Luigi hadde revet uret tvert ned fra spikeren på fengselsveggen.
Noen få av de mangfoldige kirkelige ansatte hadde skaffet seg sitteplasser på rørstolene foran podiet med talestolen, mens alle de andre hadde roet seg ned i bakkehellingene rundt om. Munkegutta gikk ganske fort tom for pølser borte i kiosken, men berget seg allikevel bra økonomisk, da de med tanke på den kommende julemessa, hadde hamstret inn en mengde pakker med Marie Kjeks. De åpnet pakkene og solgte kjeksene enkeltvis og med god fortjeneste, selv når kritikken om stykkprisen ble svært så stor blant de langt fleste av de handlende kirkelighetene.
Fra prekestolen hadde den forstandige Predikeren fra Ila menighet valgt å holde talen med fortellingen om da Vårherre mettet tusener med litt brød og noen ganske få fisker. Stemningen vaks rundt om på Munkholmens bakketopper, da alle menighetsrådenes aktive fruentimmer serverte ei smørløs havrekjeks til de som ønsket dette og med ett pappkrus med ripsbærsaft som drikke.
Klokkerne og kirketjenerne i alle menighetene hadde for en gangs skyld kommet til enighet med formennene i Menighetsrådene. De hadde tll og med blitt enige om en fellessang og ledet "Jo,mer vi er sammen" fra podiet, selv om de som satt aller nærmest utmerket godt kunne merke at samarbeidsviljen var like dårlig, som den ellers brukte å være i de kirkelige kretser.
Det ble mer `liv i lærvan` da organistene og belgtrederne skulle opp på podiet, for å kunne få bekreftet for resten av kirkegjengen, at det lille som var av humor og glede til Vårherres ære foregikk fra kirkens galleri – blant orgel-nistene, belgtrederne, korsangerne og kirkemusikantene.
Den aldrende orgelspilleren oppe i Klostergatas Døvekirke hadde naturlig nok lite å berette, mens den frimodigste av spillemennene i en av kirkene inne på Østbyen, klarte å skaffe litt behersket latter blant de kirkelige tilhørerne, da han oppriktig kunne meddele at den fineste stunden ved gudstjenestene var, når han og belgtrederen i den etterlengtede pausen kunne få anledning til å prate fotball, under sogneprestens tilstedværelse oppe på prekestolen.
Neste yrkesmeddelende kategori, ble forkynt til å skulle være Kirketjenerne – og dem var det adskillig mange av. Flokken som besteg podiet var svært blyge og måtte hele tiden klart og tydelig bli anmodet om å ha mere høylydte svar på hvert bidige spørsmål fra den pågående programlederen.
Lønna e dårlig, men det som e enda verre, e den stadige prestekritikken når dåpsvatnet e for kalt eller for varmt. Det slit mæ nå langt inn i grasrota -.
Den lille, runde tjeneren inne i Lamokirka var tydeligvis i stor harnisk, da han meddelte menighetsrådet om sin uholdbare arbeidssituasjon.
Pågangen fra kirketjenerne ble større etter hvert som de mest frimodige våget å gå ett skritt frem fra flokken for å frembringe noen "Pauli ord".
En ganske ung kvikkis oppant Moholt kirka, mente han hadde krav på en liten gressklipper. Bruken av ljå hadde gått an, inntil utvidelsen av kirkegården omsider var blitt vedtatt i bystyret. Dessuten måtte de snart få satt opp mest mulig lydisolerte skillevegger inne på utedassene og det samme med ytterveggen mot fortauet til hovedgata utenfor. Som grunn oppga han at en og annen fast kirkegårds-spaserende herremann hadde tendenser til å ta seg en hvil på hagebenken rett utenfor den rødmalte utedoen.
Pussinga av derre messing lysekronan e åsså ett mareritt - .
Overhodet ingen innen Klokkerstanden hadde noe å bemerke. At mange av dem brukte å omgås prestestanden privat, var velkjent for de fleste av menighetsfolkene. – Så da så – kom det fra ei misfornøyd kvinnelig dørvakt som hørte til i selveste Frukirka.
Menighetsrådenes formenn – de langt fleste var kvinnelige av dem – virket som noen svært så frimodige og opplagte sjeler. Her ble det faktisk krangel og kiving om å få slippe til først med deres kirkelige orienteringer og spesielt på denne dagen, da både den protestantiske og katolske biskopen var like i nærheten av podiet. Rådskvinnene brukte mye av den tildelte taletiden til å ta opp økonomiske sider ved alle kirkekaffearrangementene. Det gjaldt både remediene til alt det drikkende kvantum av ferdigmalte kaffebønner - og likedan utgiftene til innkjøp av både bitteti i alle variasjoner, sukkerbiter og den alt for kostbare kaffefløten.
Bykirkens eldste og aller mest påståelige forkvinne, forlangte med ganske myndig røst, at kirkenes musikanter der oppe på lemmen fikk spille i det tempo som de kirkebesøkende valgte å synge i. Likedan at kirkekorene alltid måtte få riktig tone – i god tid før de skulle begynne å synge.
Sluttningsvis ble det forlangt at Belgtrederne sannelig fikk holde seg ved luft-stangen – og det inntil krabaten ved tangentene omsider hadde fått gjort seg helt ferdig med den siste akkordens vanligvis så lange tone.
Alle de fremmøtte av Geistligheten, takket høytidelig hver enkelt av de kirkelige medarbeiderne for alltid trofaste oppmøter, både til det lønnede og til alt frivillig arbeide til både Gud, Faderen og Den hellige Ånds ære.
Amen -
svarte begge biskopene unisont, fra sin opphøyde plass lengst framme. De stilte begge i fullt og fargerikt ornat .
Selve "Showet" begynte da det på programmet sto trykket: EVENTUELLT.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar