Det gikk faktisk ett gisp gjennom den store forsamlingen nedenfor scenekanten, da to oppegående laushoinna satte i gang med å parre seg midt oppe på podiegulvet. Til endeløs jubel ble de sittende pil fast til hverandre, før den svenske programlederen skaffet tilveie ei bøtte med kaldt vann – som han slo over de elskovshungrige bastardene før, de hver for seg - og ganske slukøret forsvant oppover mot Reina.
Nattens Dronning nektet å starte med dansingen, før alt vannet var tørket bort fra scenegulvet, men da Ola Donk omsider kom i gang med trekkspillmusikken, ble Dronninga i sine flagrende og fargerike gevanter ett fargerikt og svært populært skue for alt folket – også for alle dem som sto i den lange pølsekøa helt borte ved Bua. Ifølge applauderende tilhørere utenfor den populære Pølsebua, skulle de mest ivrige ha sluppet det de hadde i nevene av pølser - for å kunne få til å klappe i hendene, noe som ble til stor latter og jubel for resten av køfolket.
Fiolinisten Kal med Fela ble hjulpet opp trappa til podiet av sin egen akkom-pagnatør, Zitharisten Isak fra Korsvika. Kal med Fela hadde vært borte fra gate-musikken i en ukes tid, på grunn av at han hadde snublet etter en bakgårdsopptreden oppe i Lavein 12 og var fremdeles litt lemster i begge beina.
Kal – og med Isak på Zitharen fremførte en del vers av Ole Bulls "I ensomme Stunde", før fiolinisten også måtte hjelpes ned den bratte trappa, etter at folk tydeligvis hadde fått nok av de ensomme stundene – den gangen da alt skulle være så tyst, ifølge skribenten.
De aller mest frimodige av forsamlingen begynte å småpipe og med litt for høylydt stemmebruk krevde de korsang, slik det var kunngjort som et aktverdig innslag ved selveste Lamostrandens Blandede Kor, ledet av sin elleville dirigent og gitarspillende Emanuel oppe fra Pedersengården i Enkgata.
Tilfredsstillende godlåter begynte å spre seg blant folket, da de borte fra Lamokafèen fikk øye på en skokk smilende korsangere, som på en eneste rekke fredsommelig kom gående ut fra kafèen, over Strandveien, forbi en vinkende Laurentius inne i Pølsvogna og gjennom folkemengden på jordet bortover mot Tivoliets underholdningsscene.
Goddemte dirigent Emanuel viste sportslige tendenser og kom seg ganske radig som førstemann oppover scenetrappa, mens en og annen av damestemmene hadde visse problemer med skjørtekantene, ettersom litt usjenerte syngende karfolk fulgte etter dem oppover brattrappa med intense blikk.
Korsangentusiasten Emanuel fulgte allerede til åpning oppfordringen om å skulle verve flere sangere, ved å forkynne at sanginteresserte tilhørere etter hvert, bare måtte komme seg opp brattrappa for å bli med på festlighetene.
Lamostrandens Blandede Kor startet sangshowet med å fremføre "Vi måkka sand i land på Lademoen strand"og allerede under det andre av de femten versene besteg Gummi-Rudolf podiet og ble med i bassrekken. Like etter klatret selveste sogneprestparet Leander og Margot opp brattrappa, før de stilte seg opp i rekkene – han som bass og hun som sopran.
Koret var ferdig med det fjerde verset, da trekkspiller Ola Donk viste mot og kom seg opp på sangerplass sammen med Lillemann med Vesken og Kal med Fela – som hele tiden sto å blåholdt på det lille han hadde igjen av harpiksen.
Jubelen blant alle de elleville tilhørerne ble ekstra høylydt da også Lamokafègutta Mindor, Monrad og Malvin kom seg opp på podiet og ble med på sangen.
Det ble reine Himmelkoret da fargerike Nattens Dronning stilte seg tett ved siden til prestefrua Margot, der hun så vidt rakk å bli med på det femtende og siste verset av "Vi måkka sand i land på Lademoens strand".
Jubelen ville ingen ende ta.
Men hele Tivoliforestillingen tok en brå slutt, da selveste Pølsebua til folkemengdens store forskrekkelse plutselig sto i lys lue.
Tragisk fortsettelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar