Det ble væromslag i løpet av natta, men det var ikke bare vinden som ble flau.
Da Lamokafèen skulle åpne klokka ni, manglet det ett bortgjemt pengeskrin inneholdende godt over hele tre tusen kroner, noen gamle vaffelkaker, rosinboller og fire overnattingsgjester – som det senere viste seg hadde fått skyss med en svenskregistrert personbil oppe på Buran og med kurs i retning den Svenske grensa oppe i Meråkerfjellan.
Før de to parene hadde forlatt spisestedet nede i Strandveien, hadde de ved hjelp av rotkottets beholdning av ei slegge, smadret både glassdisken og fire av de fem kafèbordene.
De tre brødrene Mindor, Monrad og Malvin var raka fant, Pølsebua var nedbrent, Lamokafèen var rasert for inventar og pengebeholdningen forduftet og havnet på ett eller annet Systembolagets utsalgssteder borte i broderlandet.
Kafèdriften ble nedlagt og den eneste av betjeningen som kom i annet arbeid, var kusken Laurentius som gikk tilbake til jobben hos Leander Prest og hans Margot på Prestegården. Presteparet hadde en del problemer med hesten som madammen selv for ei tid tilbake hadde gått til anskaffelse av borte på hestemartnan.
Verken Mindor, Monrad eller Malvin hadde en jobb å gå tilbake til – Mindor fikk avslag på søknaden hos Flatås Begravelsesbyrå og det samme gjaldt Monrad og Malvin oppmøte på kirkegårdskontoret. Kontoret hadde for lengst skaffet seg både nye gravere og andre kirkegårdsansatte.
Lediggang er roten til alt ondt, meddelte Eleonora sin husbonde, Mindor ved søndagsfrokosten hjemme i drengestua på presteboligen i Innherredsveien.
x x x x x x x x x x
Hesteeier og prestefru Margot hadde fått nytilsatte kusk Laurentius til å foreta en skikkelig nypuss av den noe gamle Karjolen – hestedoningen som ikke hadde vært i bruk etter at Laurentius ble medeier av kafèdriften nede i Strandveien. Margot var på alle måter blitt temmelig pirkete over alt som hørte prestegården til. Drengen Guttorm ble stadig oftere å se med vinduspussefilla oppe i langstigen på alle husets fire vegger og alt gresset i hele den store hagen ble holdt nedentil ved hjelp av ljåen og treraka.
Presten Leander var ikke interessert i gartnervirksomhet – han var ifølge seg selv en Herrens Såmann – dessuten skulle graset være grønt for alle i dette livet. Mere var det ikke å si i den anledning.
Leanders karjolpussing ble fordelt over flere dager. Gampen ble også stelt og striglet, foran presteparets bytur midt på denne solrike lørdagens aller travleste butikktid. Nyhesten, Rampen, var like oppglødd og finpusset, som både han ved tømmene og fruentimmeret ved hans side var. For anledningen hadde gubben sjøl utstaffert seg med både den svarte prestejakka og flosshatten, mens gudinnen ved hans side bar en sort, sid kjole og en vidbremmet hatt med slør og kunstig pynt i mange farger.
Kusk Laurentius måtte holde seg innaskjærs på prestegården ved dette turopplegget og la merke til at Rampen var frodig i ganglaget allerede i bakken opp til Innherredsveien, før den i litt for stort tempo kom seg i farta i retning midtbyen.
Allerede utenfor Hermann Nielsens Fargehandel borte på Voldsminde, forsto kusken - presten Leander - at de gikk urolige stunder i møte, som passasjerer oppe i vogna bak sin egen spreke hest. Gampen lystret ikke tømmene og vrinsket høylydt, da gubben ville ha den nærmere veikanten idet de passerte hjørnebygget der doktor Odd Smith holdt til oppe i andre etasjen.
Enda verre skulle det bli, da de hadde Lamokirka og parken til høyre, for da skeiet Rampen fullstendig ut og begynte å ta til seg føde fra gressplena rundt Musikkpavljongen. Til alt hell hadde kirketjener Klaus ute på kirketrappa. fått øye på avkjørselen – han sprang nedover kirkebakken, forbi den sprudlende fontenen, der han på prestens kommando våget å ta gampen i bisselet før han etter mye plunder fikk den gjennom parken og ut på på Innherredsveien – rett ved den store statuen av arbeiderpartikjendisen Anders Buen.
Presteparet valgte å ta en stopp helt inn til fortauet utenfor Egil Ervigbutikken, men der fortsatte tragedien, på grunn av de to fulle trekassene med både blåbær og rips - varer som Ervig hadde satt ut for salg. Den alltid selvplukkende kjøpmann Egil Ervig var hestevant og klarte å få gampen bort fra fortauet, men først etter at så godt som begge kassene var tomme for både blåbæra. Ripsen og ett og annet blomkålhodet. Det ble leilighetsleier, politi Gudding oppe i leiligheten i gårdens andre etasje, som klarte å få hingsten på rett vei – langs skinnegangen til trikken utover mot byen.
Etter Leanders eget ønske tok Margot prestefrue over tømmene og Rampen merket tydelig at det var blitt litt mer fasthet i tømmebruken, for den fortsatte ganske stødig midt i hestegata helt nedover til Strandveikrysset, der den brått stoppet rett utenfor den svarte smijernspissoaren, der den både pisset og dreit noe vederstyggelig - til stor latter for alle dem som sto og ventet på trikken like nedenfor John Hansens Sportforretning.
Det var rett utenfor Trondhjems Mekaniske Verksted det skjedde at føreren av Ilatrikken satte i gang med ganske ilter ringing med trikkeklokkene for å få hestedoningen vekk fra skinnegangen. Selveste den alltid så hjelpsomme trikkekonduktør Spleis kom seg av bakdøra på trikken, der han skjelte ut paret oppe i karjolen, før han oppdaget at kusken var selveste prestefru Margot og at hun til og med hadde prestegubben selv ved sin høyre side.
-Jeg vil hjem til hus og hjem -.
Leander mente at han hadde fått nok av tumulter, med djevelske innspill fra sin egen hinsidige konkurrent og ba stadig Vårherre om hjelp for å få gampen til å holde seg på matta.
-Hold kjæft – ellers ska du få gå hjæmover -.
Margot var ilter i stemmebruken, da hun dro i tømmene mot høyre og fikk doningen lengst mulig i høyre felt over Bakkbrua. Det hadde ergret henne kraftig, at da de passerte Bakke Kirke, kunne de se at organist Einar Bonsaksen sto øverst på kirketrappa – til og med med latterdøra på vid vegg.
-Han burd hold sæ oppå galleriet der`n hørre hjæm – det e like før lørdagens Mendelsohnske bryllupstid -.
Leander Prest lot som om han ikke så organisten – de hadde hatt sine stridigheter om både ett salmevalg og antall vers for flere år siden.
På grunn av gatenes mengder med spaserende byfolk, viste hesten litt mere forståelse i valget av tempo og Leander roet seg ned, samtidig som han av og til hilste med flossen, når han tilfeldigvis så en eller annen som han mente å ha truffet i kirkelige sammenheng.
Det ble bråstans. Utenfor musikkforretningen til Ranum, var vognmann Ivar Sveen fra Jystadgården inne på Lilleby og ett par andre gubber, i full sving med å få ett piano ned fra hestevogna. Hesten hans vognmann Sveen var en likandes arbeidshest, som med stor ro og fatning ikke lot seg overraske av at prestekarjolens frontfigur - denne spreke hingst Rampen så absolutt måtte bortom å hilse på.
Pianokarene klarte å berge instrumentet fra å havne ned på fortauet, ved at vognmann Sveen klarte å skille de to hestene, fra alt for intim omgang med hverandre. Bedre ble det ikke da selveste Victoria Bache innefra Ringves Musikkhistoriske, så absolutt skulle klappe prestegampen da hun kom ut fra musikkforretningen.
-Do vidonderlige gamp -, sa den russiskfødte museumsfruen, før hun omsider kom seg over Olav Trygasonsgata for å komme seg på trikken innover mot residensen på Lade.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar