Av Politivakta fikk de både ei bot og en kraftig reprimande, da de ved neste morras oppstandelse skulle forlate politiherberget. Men denne abdiseringen ble ikke aktuell for de to krabatene, før etter at de hadde fått anledning til en rundvask i politidusjen og hver sitt store og kalde glass rent midtbyvann. Monrad fikk nok en overhaling, da han forlangte isbiter øverst i glasset før han fornøyd, men ganske fyllesyk, tok broder Malvin omsorgfullt i armen og gikk.
Godværet fikk dem til å søke skjulested borte i Frukirkeparken der begge tok seg en ganske langvarig dupp, på en litt skyggefull plass helt inne ved kirkemuren.
De kom etter hvert tilbake til virkelighetens uberegnelige verden og tok seg omsider råd til en trikketur innover i retning Svartlamon og dalstroka innafor, som Malvin prøvde å kjekke seg med, da de var inne på tanken om å oppsøke broder Mindor, som de fortsatt regnet med holdt ut i både sitt par og boforhold borte i drengestua på prestegården.
-Vi går itj fra asken te ilden -. Monrad var mer enn fornøyd med at predikant-tilværelsen var over og ønsket all geistlig virksomhet dit pepper`n antagelig skulle gro. – Sei itj nå navn på stedet der det e -.
De forlot trikken, kom seg oppover Ladal`n og kom frem til at det ikke var store forandringen nede i Vika, siden den gangen da de hadde vært på lurkikingen av Eleonora på hennes badetur der fader Gustav Prest var blitt berget fra drukningsdøden av broder Mindor. De rigget seg til på akkurat samme kikkeplassen som den gang, fikk av seg den svarte dressjakken, svartbuksa og svartskoene, men for syns skyld beholdt de underbuksa på seg – det var jo adskillig med badere ikke så langt unna dem.
Det var Monrad som først fikk øye på henne.
I en lyseblå, kort kjole kom hun langsomt gående nedover plena fra huset der badevakta holdt til, før hun smatt inn den smale døra til den røde utedassen. Ikke lange stunda etterpå kom hun som ett fullstendig nytt menneske ut igjen – ribbet for all emballasje og bare iført en ekstra trang badedrakt. Det nistirrende brødreparet regnet med at den store vesken hun bar på, inneholdt klesbeholdningen som var blitt til overs etter at avkledningen startet.
De innledet kurtiseringen mens de i sine svarte truser, sto oppreist og til alles beskuelse på gressletta like bortenfor dasshuset. Det lettkledde vidunderet kunne ikke unngå å se de to sjarmatiserende krabatene – den ene bleikere enn den andre, men allikevel full av selvsikker og struttende iver.
Som vanlig var Monrad den meste pågående når det gjaldt kapringer av damer.
-På soltur sjer æ -.
Det var Malvin som repriserte med: -Du sjer da væl det, din grabokk-.
Hun satte seg ned like bortenfor dem.
–Blott til lyst – kommenterte Monrad med halvåpen munn, han slang seg ned i gresset, nesten helt bort til den uimotståelige, brune jentekroppen.
-Æ heite Monrad -.
-Og mitt navn e Solfrid – dokker har sikkert hørt om mæ som Vikas Hvite Svane.
-Toillprat – mumlet Malvin. –Hu gjør sæ bare intresang -.
-Bruke å fart litt omkring på alle badeplassene her inne på Ladehalvøya. Tilbringe gjerne også litt tid med ett par brusflaska oppå Karlsheim Restaurant, nedenom Våttahaugen. Fin plass med ganske my folk – særlig på fredagskveldan -.
Solfrid – hun likte å bli kalt for Fiffa blant særlig gode venner – var etter de to karenes smak fullstendig uimotståelig og det var ikke mye hun skjulte ved hjelp av de svært få tøybitene. Både Monrad og Malvin var stadig oftere mere forlegne hver gang de i bare trusene trengte en dotur bortover til rødhuset – de aller nærmeste ble gjerne stadig stivere i blikket.
Selv var ikke Fiffa det minste sjenert- verken for dem eller for alt folket. Heller ikke når enkelte av dem - med lange blikk, klarte å få med seg alt det som ble vist frem, samtidig som de ikke la skjul på sine sjalubefengte følelser overfor hennes nærtliggende beilere.
De lot ettermiddagssola få være årsaken til at de fordrev med ganske åpenlyse sjarmeringsopplegg i tiden frem til at Restaurant Karlsheim hadde åpnet den eneste porten, allerede en times tid før musikken skulle komme for å få opp stemningen ved hjelp av ett trekkspill og en fullstendig ustemt fiolin.
Antrukket i vakkert, brusende sommerantrekk var Fiffa litt av ett syn ute på det intime, lille dansegulvet og bemerket ble også dansepartnerne, når de skiftevis var frempå i sine svarte dresser. Solfrid prøvde flere ganger å få ut av dem grunnen til at de var i dette dystre antrekket på en strandtur i varmen.
-Som arbeidere for høyere makter, har antrekket vært tilpasset stillingen -. Hun ble ikke noe klokere av det, mente Fiffa etter noen halvlitere og flere danseoppvisninger.
Utover den vakre sommerkvelden kom det etter hvert adskillig mange festlige og dansglade Lamonittere oppover til fredagskveldens feststemte Karlsheim.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar