Som vanlig i de dager satt også Lamonitterens knivblad litt løst i hans slir, men det var enda ikke kommet dit hen at kvinnene tok likskjorta med, for å kunne legge sin husbonde sånn noenlunde velkledd ned.
Karlsheims attraktive beliggenhet oppe i Korsvikahøyden, bød på flott utsikt over ganske mye av Trondhjemsfjorden og denne kveldens fine kveldshimmel med ganske varm luft. Dette gjorde lokalitetene særlig populære for den store skaren av besøkende – gjennomtrekken inne i lokalet var befriende og sval, ved at både de store vinduene mot den svære terrassen og hoveddøra på motsatt side sto vidåpne.
Den alltid så fornuftige og blide restauratøren, nordlendingen Arntzèn, satt som ellers velplassert i godstolen sin ved inngangsdøra til kjøkkenet. Der hadde han ett vennlig, men litt kontrollerende blikk både utover lokalitetene og inn til kona og flere familiemedlemmer - som med høye røster, lot de av gjestene som satt nærmest dette rommet som produserte all matlokta, klart og tydelig forstå at de hadde det voldsomt travelt.
Fiolinisten og trekkspilleren ga seg aldri og trengte visst ikke pauser – de hadde det de trengte på gulvet bak det digre pianoet. At dette etter hvert kunne bli til ganske stor belastning for noen helt nærsittende gjester var tydelig. Fiffa, Monrad og Malvin var fastklemt ved bordet like ved orkesterplass og trengte av og til en svipptur utomhus, både for litt frisk luft og for slike nødvendige og som regel fredelige ærend borte i utedasshuset.
Eier Arntzèns velsnekrede, lange rødmalte avtrede, var for en gangs skyld en delt sak mellom ett mannerom og ett annet for kvinnfolkan og med en tynn panelvegg imellom - med to hull i hver av de tykke, brunmalte setebordene.
De to tidligere Lamogutan foretrakk som alltid å "lade vandet" ute i det fri – Malvins uttalelse skapte latter for Solfrid, da hun snodde seg gjennom den halvåpne døra inn til det aller helligste. Bare noen få strakser etterpå kom det ett rop om hjelp fra samme døråpningen og med klærne flagrende rundt seg, kom Fiffa baksende ut gjennom utedassdøra med en halvpåkledd gubbe i hælene.
Monrad så straks anledningen til å kunne vise både sin styrke og sjarm i samme vendingen, for med knytta never kom han seg med ett eneste hopp bortover til fremmedfyren, før han ga krabaten nådestøtet rett i fleisen.
Mannen gikk rett ned for telling.
De fikk trøstet Fiffa og til hennes synlige takknemlighet, hjalp de henne med å få kledd på seg det aller nødvendigste av tøyet. Den festlige fyren som helt stille og fredelig lå nede på grusen, var gårdsgutt og hjelpesmann Guttorm på Prestegården hans Gustav Prest, der broder Mindor og hustru Eleonora formodentlig fremdeles delte husrom.
Guttorm våknet da slaget var tapt og han var blitt plassert på gressbakken helt inntil husveggen. Han kjente igjen de to krigerne fra tidligere treff borte på Prestegården, var skamfull over dobesøk, men hevdet at han hadde gått gjennom feil dør og havnet på feil hull.
Den fremdeles yndige lille Fiffa, ble enige i kompisenes avgjørelse om at Prestegårdsansatt Guttorms kroppstilstand var av en slik karakter, at han trengte assistanse bortover til hjemstedet på prestegården.
-Langt e det, mæn vi får ta natta te hjælp -. Malvin var den mest edruelige av de tre.
Fiffa forlangte å få seg en siste runde på dansgulvet før avspaseringen skulle skje, men da ingen av de tre gutta var i stand til flere rytmiske utskeielser, forsvant hun alene inn på Karlsheimhuset. Og der ble hun etterlatt, før de to rakk å vende tilbake til ett noe virkelighetens savn.
De tok Guttorms kropp mellom seg og la veien mest mulig fredelig nedover Lahammerbakken – mot kjente trakter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar