Prestegården lå i bekende mørke. Det eneste lyset var borte i drengestua, der Mindor og Eleonora hadde slått seg til bare ett par dager etter vielsen borte i storkirka.
Det skulle bli Guttorm som etter den lange kveldsturen foreslo at de fikk "haill sæ neppå", med en gulvplass inne på hans eget lille rom vegg i vegg med selve stallen.
Tidlig på morran ble de vekket av at den gamle Gustav Prest slo i døra, for å bekjentgjøre et han trengte drengens hjelp til å få fyr på peisen inne i stua.
-Det e sommer – og du træng itj nå peisvarme -. Guttorm ropte fra sengbenken, han var både søvnig og forbandet over forstyrrelsen.
Oppstandelsen av de tre gubbene der ute i det trange drengerommet kom til å skulle by på mange småirriterte dyttinger, men den som var minst maroder såpass tidlig på morran var Malvin. Han var mer forståelsesfull enn sin kjødelige broder, brukte ei fuktig tøyfille for å få bort de verste matflekkene på svartdressen, pusset svartskoene med samme filla, før han lånte Guttorms nedslitte klesbørste, for å få hårmanken sånn noenlunde på plass etter alle utskeielsene kvelden før.
Malvin hadde bestemt seg og han prøvde å normalisere seg mest mulig, foran avgangen til broder Mindor og svigerinne Eleonora borte i nabokåken.
Som leieboere på selveste Prestegården der borte i Innherredsveien nummer etthundrede, hadde begge lagt seg til vanen med å ordlegge seg slik det helst bør sømme seg i ett slikt boforhold – noe som tydeligvis ikke var så helt enkelt:
-Dævven døtte mæ – ka inn i Fandens lainn å rike e det du kjæm fra, din gamle djævel av en Lamonitter -. Mindor ga seg enda over.
Eleonora var adskillig mindre gledelig overrasket.
-Kommer dere fra neden eller fra åven -. Ordene bare datt ut av henne.
De holdt seg fremdeles under dyna borte i senga, enda veggklokka hørtes litt utålmodig ut i de mange slagene. Eleonora la ikke skjul på at besøket kom litt for bråttomt på seg – og Malvin som var kjent med at de fremdeles var barnløse, forsto situasjonen utmerket godt, men brydde seg ikke om å komme nærmere inn på akkurat dette forholdet.
Han syntes det var mest fornuftig å holde fullstendig kjeft om gårkveldens utskeiende opplegg oppe på Karlsheim, nevnte ikke ett ord om utedassens episode med Fiffa og Guttorm, men la helt åpent frem at de var husløse og derfor hadde takket ja til tak over hodet for denne ene svært så korte natta inne i stallrommet.
Malvin så ut av vinduet mens det slitne ekteparet fikk på seg de aller nødvendigste klærne, men han innrømmet straks i sitt indre, at han fremdeles hadde pirrende minner om Eleonoras smellvakre legeme der inne ved Korsvigens strender for noen korte tider tilbake.
-Gud vær meg synder nådig-, mumlet han for seg selv borte fra vinduskarmen – det var jo synet og minnene om brorens noe slitne hustru han lot seg behage av.
Bare Vårherre kunne ha kjennskap til hvorfor Eleonoras ganske småsenile og aldrende fader Gustav Prest, kunne gi sin hjertelige tillatelse til at Monrad og Malvin kunne flytte opp i Prestegårdens tårnkammer. Dette lille intime rommet som ikke hadde vært i bruk som ett broderi og soverom siden jomfru Eleonora selv var blitt forført der oppe i det høye – og det av deres egen broder, Mindor Askeladd.
Brødrene flyttet inn i det tidligere Jomfruburet og i gleden over Preste-godkjennelsen, ga de seg blaffen i årsaken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar