Den to meter høye og svarte rundovnen med ei staselig smijernskrone på toppen, sto og hoppet etter all vedfyringen inne i storsalen i dette store Bedehuset nede i Fjæregata. Vaktmesteren var for lengst informert om hvor viktige gjester som var invitert til denne bryllupsfeiringen og hadde for anledningen kappet opp mengder med seksticentimeters bjørkekubber, som han hadde båret inn og lagret under den bratte trappa opp til orgelgalleriet. På lemmen der Monrad og Malvin i sin tid hadde hatt jobben som belgtredere, slik at organist Bonsaksen skulle kunne få litt liv i orgelet, under alle de kirkelige handlingene som var lagt til bedehuset - på grunn av reparasjoner oppe i Lamodomen ved Eli Plass.
Langbordet midt i lokalet var staslig dekket til adskillig mange innbudte bryllupsgjester. Brud Margot var plassert ved siden av sin prestekledde ektemann, men på grunn av all denne ukontrollerbare siklingen, var han av sin nye og påpasselige kone blitt hektet av prestekragen – noe som skapte litt hektisk småknuffing dem imellom, før de omsider hadde funnet sine plasser øverst ved bordet.
Gustav laget litt leven allerede før åpningssangen, da han ropte på vaktmesteren og ga ordre om at varmen i den digre svartovnen måtte få sin endelikt.
-Både Sodden og potetene er varme nok -.
De høytidskledde Monrad og Malvin var havnet like ved det svarte fyringsproblemet og foreslo på litt utspekulert djevelskap, at fyrbøteren kunne fylle innpå vann - ved hjelp av den tynne brannslangen som hadde sin plass ute i yttergangen.
Røykskodda la seg ganske tett over festbordet inne i festsalen, men la ikke større demping på festlighetene.
Mellom første og annen gang av soddserveringen, var brudgommen blitt så trengende av all ripsbærsafta at han måtte på utedassen i innerste kroken av bakgården. Margot innså med glede sin aller første ekteskapelige plikt, tok tak rundt gubben, fikk han opp fra rørstolen, før de sammen la veien mot utgangsdøra.
-Plagdes litt med prestekjolen -. Mere sa hun ikke til stedatter Eleonora ved tilbakevendelsen.
I pausen og før sviskegrøten var kommet i farta fra kjøkkenet, klarte omsider den første taleren å få det såpass stille i lokalet, at han kunne få fortalt de spente tilhørerne at han ikke var noe taler.
Den talatrengte klokker Emmanuel, tok seg den store frihet med uoppfordret å ønske Menighetsrådets forkvinne Margot til lykke med valget av en ektemann – en mann med mange gode evner både oppe på prekestolen og nede i prestesakrestiet. De to hadde ganske ofte hatt sine kontroverser, men var i ett hvert fall som regel kommet til enighet om salmeversene var for mange eller for lange.
Det hendte også at det ble for lite dåpsvann, noe som hadde skjedd ett par ganger, da organisten i sin tørste diabetestilstand – under prestens preken, hadde vårt nede i dåpssakrestiet og drukket opp storparten av det viede vannet.
-Men sådanne ufordragelige hendelser henlegger vi i den aller største kontorskuffen – under merket Syndige Uhell i ett hvert fall på en gledens dag som denne.
Det var Monrad som foreslo at alle stemte i med "Jo mer vi er sammen" og at klokker Emmanuel tok på seg jobben ved klaviaturet. Jubelen ville ingen ende ta, men sviskegrøten ble raskt til en mangelvare.
Vaktmesteren forkynte at det var mere svisker i en gråpose ute i kjøkkenskapet, noe som ga Monrad og Malvin mulighet for å få en kvilestund fra selskapet, da de med stor iver og galante håndbevegelser fulgte etter vaktmesteren ut på det store kjøkkenet.
Før sviskegrøten ble båret inn av Malvin, var ordet blitt gitt til selveste brudgommen Gustav Prest – som åpnet med å irettesette tostmasteren for at han som brudgom egentlig skulle ha fått anledning til å takke for bruden allerede under vielsen borte i kirken – men han hadde der og da hatt store problemer med å skulle huske hvem det var han egentlig kunne takke for deltagelsen.
Bryllupsfesten fortsatte med kaffe og litt bitteti av forskjellige slag.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar