Gustav var tydelig beveget, allerede før han kom i gang med selve takksigelsen og Margot innså ganske snart at hun litt diskrèt og ved hjelp av en gaffel under bordet, var nødt til å foreta en liten oppkvikker, for å få ektemannen på gli med noen takkens ord.
Han åpnet med å takke Vårherre, for at han hadde vist sin store medlidenhet under denne bryllupsmiddagen, ved å sørge for at det sto en stor nok pose med svisker ute på bedehusets kjøkken.
-Uten disse gudsbenådede frukter ville det heller ikke blitt noe Innherredssodd -.
Gustav takke sin brud for at hun hadde valgt nettopp han, i sin hunger etter å få seg en ettertraktet sitteplass – både ved kirkens alter og her og nå – ved et såpass veldekket festbord som dette etter mye ståhei omsider var blitt -.
Samtidig ville han ikke unngå å få lov til å nevne, Margots storslagne vaffelkaker som var blitt til rene sjelelige vederkvegelser nede på gammelhjemmet.
Gustav Prest avsluttet festtalen med å spørre sin viv, om hva det var hun brukte når hun så absolutt måtte daske han på låret under hans prediken.
Mindor hadde fått sin hustru Eleonoras godkjennelse for å kunne fremlegge en hilsen fra de to turtelduene ute i prestegårdens drengestue – og var gla for å få både anledning og lov av sin egen bolde viv til å beklage at det gikk så lang tid før prestedatteren klarte å fabrikere fader Gustav eneste barnebarn.
-Det va itj antall samleia det skorta på, ska æ sei dæ, kjære Svigerfar.
Etter disse bevingede ord valgte brud Margot at de sang "Ett barn er født i Betlehem", som en passende sang etter Mindors høytidelige innlegg.
Det skulle vise seg at det ble likøren ved kaffen som med ganske betraktelig virkning fikk opp stemningen i Bedehusets grønnpanelte festsal. Etter noen glass likør, mente Margot at hun selv - på vegne av de fleste av gjestene, burde sende en hilsen til Vårherre, med bønn om tilgivelse for utskeielsene – om dette skulle bli aktuelt for enkelte av de mest aktiviserte festfolkene.
-Han laga jo vann te vin – sa Malvin til vaktmesteren da de hjalp til med å sette ut likørglassene.
-Det hadd`n itj klart med den dårlige vannkvaliteten vi har her nerri Bedehuset, nei -.
Som vaktmestere generelt, hadde også denne krabaten sine helt fastlagte meninger.
Ved Monrad og Malvins hjelp, ble Bedehusets firkantige respatexbord skjøvet på plass, etter hvert som langbordet ble ribbet for tallerkener og matrester, havnet det i enkeltheter ute i lillesalen.
Overfor Malvin innrømmet vaktmesteren, at selv om det ikke var så ofte at han hadde sett bruken av alkoholholdige drikkevarer innom bedehusets fire vegger, så virket det slett ikke spesielt uanstendig med denne kveldens utskeielser i så måte, selv om han etter som festlighetene skred frem, mente at noen av de ivrigste smugdrikkende gjestene, kunne ha vært litt mer hensynsfulle i den bratte trappa opp til orgelgalleriet.
Antallet av talatrengte personer økte proposjonelt, med antallet likørglass som ble satt i bevegelighet ved de mange kaffebordene – der mengden av kromkaker hadde tatt slutt allerede under den første kafferunden.
Mellom hver av talene, ble det oppfordret til allsang og stemningen steg stadig, slik at den spesialinviterte representanten for Samemisjonen uoppfordret fremførte en joik til ære for borddamen, som tilfeldigvis var bryllupsgjesten fra Indremisjonen.
Brudgommen ble lurt til å ta seg ett lite glass likør og med den høye alder tatt i betraktning, syntes ikke Margot at det var noe som helst mystisk, at ektemannen ble nødt til å ta seg en lur på gammeldivanen inne i sakrestiet.
Som nattmat fikk de mest sultne, anledning til å forsyne seg av den igjen-værende Innherredssodden fra den digre kasserollen ute på kjøkkenet. Men festlighetene fikk en brå slutt, da de fire styremedlemmene for Fjæregatas Velforening hadde tatt oppstilling oppe på bakgårdstrappa, der de etter å ha fått tak i Margot - som i egenskap av både brud og representant for Menighetrådet, ble meddelt at nu måtte det bli slutt på levenet.
Det ble kusk Laurentius som sammen med Mindor, Monrad og Malvin klarte å bære brudgommen Gustav ut i den ventende karjolen. Magda klarte selv å gå den korte veien bortover til hjemmet.
For litt varmende bruk utenpå restene av den hvite brudekjolen, hadde hun fått lånt seg en god og varm strikkajakke.
Festen var slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar