Det lakket mot juletider, med stadig mørkere dager og en nyttårsfeiring, som skulle være mest mulig lik den som også Monrad og Malvin i ganske mange år hadde brukt å være deltakere ved.
De holdt fremdeles til i bakgården nede i Biskop Grimkjellsgata på Svartlamon, men brukte ganske mye av arbeidsdagen som graveransatte borte på kirkegården – ved hjelp av redskapshusets lille vindu, å holde seg kjent med når Leander Prest abdiserte fra prestegården, slik at loftstrappa opp til Hedda og Emmas jomfrukammer kunne brukes hver gang lysten ble overvettes stor og uutholdelig.
Med dårlig erfaringer etter noen av Leanders helt overraskende hjemkomster, hadde de sørget for å fått satt opp en lang trestige mot tårnvinduet – om nødvendigheten og retretten skulle bli av en alt for prekær karakter.
De to hushjelpene hadde også gode evner på det rent menneskelige og kroppslige område og viste til gode resultater både når det gjaldt hårklipp og negleklipp – både oppe og nede, det samme når skjegget ble i lengste laget. Malvin hadde stor glede og utbytte når "hans" Emma brukte klespisken over hans skjorteløse ryggtavle og han det samme over hennes nakne kropp, mens Monrad syntes det var aller best når han fikk den like upåkledde Hedda til å brukte kjevla over begge lårene og pisket han med bukseselene, samtidig som hun med høy røst ropte slibrige styggord til venneparet borte i dobbelsenga.
Det var midt under en slik seanse, at de plutselig fikk høre lyder nede fra gangdøra. Monrad forsikret seg om at kammersdøra var låst og at nøkkelen sto i på innsida, før alle fire fikk på seg det meste av klærne. For karfolkene tok det mest tid med å få på seg ytterskoene – Monrad var som alltid kvikkest i alt når det virkelig gjaldt, fikk opp vinduet og kom seg byksende opp i karmen for å være den første nedover trestigen.
Til uhyggelige vræl ett stykke ned i den lange og råtne stigen, var han uheldig og tråkket med venstrefoten rett i hodet på sogneprest Leander – som var på sin syndige vei oppover til jomfruburets himmelske rike.
Tyngden av de to innbitte kamphanene, var årsaken til at loftstigen ble flere trinn mindre før den knakk i to og ble liggende nede i grusen - som ett underlag for den nedfalne kirkegårdsarbeider Monrad og samme himmelfalne sogneprest Leander.
Graver Malvin unngikk så vidt å gå seg rett i kroppen på presten, da Malvin var på vei ut hoveddøra og Leander på motsatt vei inn den samme porten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar