Det var litt ut på søndagsmorran at de ble vekket av ganske høylydt leven utenfor husvogna, der selveste sirkusdirektøren og denne elefantbasen lot dem få kjennskap til at den karravolige Elefanten med tilnavnet Blæsten, hadde kommet seg ut av den ulåste porten og var kommet seg på avveie ett eller annet stedet der ute i Guds frie natur.
Både Monrad og Malvin ble truet med muligheter for umiddelbar oppsigelse, alt etter hvilket resultat det ville bli av leteaksjonen som måtte settes i gang omgående. Begge ble påbudt om omgående å få på seg arbeidsklærne og stille klar til en leteaksjon sammen med både dyretemmerne og de kvikkeste av dvergklovnene, selv om småkarene hadde gjennomført et livlig nachspiel etter kveldsforestillingen og derfor enda ikke hadde fått av seg klovneutstyret.
Malvin hadde merket seg at denne ikkesosiale snabelkjendisen var spesielt sugen på sukkerbiter og fikk i farta rasket med seg en neve av den ettertraktede sukkervaren borte fra stallen. Letemannskapene fikk sine direktørordrer og med greie orienteringer om hvor de forskjellige skulle starte leitingen.
Den tyske ordregiveren ropte sine meddelelser med ekstra høy røst og ble lovet en korrekt utførelse av sine ordrer med sin ganske kompliserte, gebrokne talemåte.
-Spatzierenbroen er for schmal -. De ble kommandert til å dele opp kompaniet i fire, noe som gjorde at Monrad og Malvin havnet sammen med de to andre hestestriglerne og mente at akkurat det var en brukandes løsning. De andre fire gruppene og med sirkusdirektøren selv i spissen gikk langs elva nedover til Elgeseterbrua – der de kom seg over og søkte videre på andre siden av elveløpet. Hestegutta med Monrad og Malvin på slep la turen over den smale gangbrua, før de fortsatte letingen mot fjorden – vestover for Ilakirka.
Det var da de hørte at klokkene i kirketårnet slo gudstjenestens tre ganger tre slag til messens slutt, at Monrad fikk øye på Elefanten Blæsten stående foran kirkens hoveddør og med begge de digre forbeina solid plantet på den øverste brede steinplatten, der den tydelig viste at den var interessert i å komme seg inn i helligdommen.
Samtidig som de hørte det aller siste slaget fra kirkeklokkene, klarte Mindor å komme seg bort til snabeldyret, fikk godsnakket på litt avslepet trønderdialekt, før han klarte å få dyttet inn flere sukkerbiter i den svære Blæstenkjeften.
Elefanten roet seg noe etter hvert som sukkerbitene forsvant fra den innholdsrike gråposen og inn i Elefantkjeften med noen ganske høylydte, men fornøyde stønn.
Den fredefulle sirkusforestillingen utenfor Ila Kirke stilnet momentant, da kirkens dører åpnet seg og de aller første kirkegjengerne ble møtt av en lang Elefantsnabel som klart og tydelig markerte at den var blitt svært tørst etter alle sukkeret.
Kirkebesøket denne søndagen var ekstra stort på grunn av at hele 12 barn var blitt båret til dåpen. Med høye skrekkslagne rop, rygget den store og vettskremte forsamlingen bakover midtgangen og oppover mot alteret. Elefanten hadde kommet seg inn den vide kirkens port og fulgte etter som i en svært fredelig og høytidelig prosesjon, bak den stadig mindre flokken av gudstjenestebesøkende – som etter hvert kom seg ut av kirken via dåps-sakrestiet. De siste i flokken fikk med seg at den styggtørste Elefanten fikk i seg det resterende vannet oppe i døpefonten, før den snudde tvert og gjentok prosesjonsmarsjen – denne gangen den rette veien mot utgangsdøra.
Blæsten lot letemannskapene tydelig forstå at den kjente igjen rømningsveien fra tidligere på dagen, la i ett bedagelig tempo og stødig gange veien over gangbrua, oppover den bratte bakken og bortover til sirkusteltene. Der ventet den i aktverdig fred på at ansvarlige Mindor omsider fikk åpnet grinda inn til hans reserverte husvære.
På grunn av alle belastningene, ble søndagens forestilling avlyst og dyrepasserne Monrad og Malvin ble løst fra sitt arbeide med øyeblikkelig vrkning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar