Etter hele sju år, var også fjortenåringene Gido, Kjell og Terje omsider blitt ferdige med folkeskolen – og nå sto konfirmantforberedelsene for tur: Ståket begynte med å skulle "Gå for Presten", noe som varte helt fra januar og til langt ut i mai måned. På grunn av denne kirkas guttekor, var Terje allerede kjent med mye og mangt som hadde med ett kirkeliv å gjøre og var på forhånd klar over at en viktig del av konfirmantarbeidet besto i å måtte pugge salmevers – ved siden av også dette med å skulle planlegge det aller viktigste: Klesplaggene, gavelisten, selve festen etter den kirkelige handlingen og hva som skulle skje på "Andredagen".
Det ble 197 konfirmanter i Lamokjerka denne våren – både jenter og gutter og i mange forskjellige størrelser. I de tider foregikk undervisningen i kirkerommet en gang for uken. Presten Johan B. Rian var en bestemt herremann som hadde skikkelig og god kustus på sine elever, for det var jo den gangen da også ungdommer hadde respekt for autoritetene og når presten forlangte kirkeoppholdet uten hodeplagg, måtte både storvokste og de mindre bråkmakerne lystre også dette og vise disiplin ved å holde seg mest mulig i ro nede i de harde benkeradene, mens undervisningen foregikk.
Hele Fadervår, to vers av "Alltid freidig når du går" og første del av Trosbekjennelsen ga gode resultater. At denne konfirmasjonsgudstjenesten var den første der ikke alle jentene skulle opptre med eget kor, ble en lettelse. For ved årets Høytidsgudstjeneste midt i mai måned, skulle kirkens eget Guttekor synge fra galleriet, med organist Bonsaksen som dirigent og konfirmant Terje som akkompagnatør ved kirkeorgelet.
Problemet på selve den store dagen, ville ifølge prest Rians mening bli den unge karens helt alene prosesjonsgang nedover midtgangen i to vendinger – i en svart konfirmasjonsdress og både før og etter galleribestigningen.
-Den tid, den sorg-. Sa Terje til mora da hun fikk høre om hans gode gjerning, som det ifølge Helga står i den hellige Boken.
Forberedelsene og innkjøpene av den store dagens klesplagg, ble både mange og lange. Innkjøpet av både svartdressen og gabardinkappa gikk både greit og radig for seg hos både H. Klein like over Bakkbrua og Julius Paltiel i gata nedenfor. Men oppholdet hos Sjøberg på Nordre ble både langt og kinkig. Det ble rett og slett ett mareritt for både mora, faren, konfirmanten sjøl og ekspeditøren, da valget av hatt skulle avgjøres. Fargevalget voldte ikke så alt for mye bry – men problemet ble størrelsen på hodepryden, for svettereima inne i hattene var alt for romslig. Hjelpen kom for dagen da innehaveren kunne meddele at butikken hadde ett velansatt fruentimmer, som muligens ville kunne påta seg å få hodeplagget til å kunne bli fullt brukendes.
Leiligheten oppe i fjerde etasjen i Lavei`n tolv var egentlig ikke egnet til de store selskapelighetene, men ved nære naboers hjelp klarte fader Gunnerius dagen før dagen, å få loftsplass til både barnesenger, dobbeltmadrasser og kommoder oppe på en ryddet loftsplass helt borte ved den digre klesrulla.
Langbordet ble samme kveld dekket til de fjorten personene, som ved egen hjelp skulle gjøre seg smalest mulig for å få sine plasser der de navngitte bordkortene ble plassert. Alt var klappet og klart og for Terje var de viktigste gjestene de to korguttkompisene Helge og Bjørn. Begge hadde ganske nylig og sammen med Torgeir, hatt hovedroller i Guttekorets syngespill "Fra Posepiltenes dager".
Det var en spent stemning inne i den fullsatte Lamokatedralen, mens alt folket – de fleste var pårørende, ventet på Orgelpreludiet og prosesjonen oppover kirkegulvet av nesten tohundrede festkledde og høytidsstemte ungdommer.
Da kirkens organist Ivar J. Bonsaksen stemte i med Johann Sebastian Bachs storslagne Toccata, gikk de store inngangsdørene opp og med en staselig og med den presteprydede Sognepresten Johan B. Rian, ble inngangsprosesjonen, høytidsfullt ledet, mens hele menigheten reise seg i ærefrykt og stolthet.
De unge ledet høyt og tydelig bønnen Fadervår, før alle sang en inngangssalme med Guttekoret og Forsangerkoret som ledere oppe på galleriet. Etter at alle -konfirmantene hadde fremført sangen "Ungdommens Frelser", holdt presten sin noe lange prediken fra prekestolen, før Terje omsider kom i siget med sin aleneprosesjon opp til galleriets orgelbenk.
Hele konfirmantflokken virket både glade og fornøyde, da de etter den høytidelige knelingen oppe ved den røde og plysjbelagte alterringen, forsto at de var ferdig konfirmerte og omsider var blitt omskapt til å leve videre i livet som voksne mennesker.
Oppe i Lavein`s fjerde etasje ble det servert Svinesteik med surkål, skikkelig Frostapoteter og Sviskegrøt med fløte til dessert.
Som middagsavslutning sang de fleste av de fjorten gjestene "O du mitt sukkergryn", med Terje ved klaveret og med korguttene Bjørn og Helge som forsangere.
Festen tok omsider slutt – og det voksne livet var såvidt begynt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar