Han fikk øye på henne ved bordet innerst i den noe mørklagte restauranten, sittende på en
vindusplass,ved samme bord som en noe yngre mann og en liten, urolig unge som stadig
sprang mellom nabobordene - til enkeltes misfornøyde avvisninger når nærgåenheten ble
vel impulsiv. Andre hygget seg tydelig over litt barnslig komikk ved lunsjbordet i et ganske
fullsatt restaurantlokale.
Barnslig uro tilførte en spesiell stemning med levende musikk fra pianisten Thomas på det svarte flygelet borte i kroken.
Hun hadde latt det mørke håret vokse – virket fortsatt noe alvorlig, med nysgjerrige blikk på
omgivelsene.
Nora prøvde tydeligvis å holde styr på guttungen. Selv på såpass langt hold fra flygelet,
kunne Thomas konstantere at det var moren som hadde overvåkingen, faren hadde nok med
aviselesingen på andre siden av bordet.
Den klassiske taffelmusikken ble ofte applaudert fra de som satt ved de nærmeste bordene,
for konserteringen på en lørdag i middagstiden, hadde gjerne et lyttende publikum, som
ansporet musikanten til å fremføre kjente og populære perler på instrumentet.
Thomas så guttungen komme springende gjennom lokalet - bort til flyglet, hvor han stilte seg opp,
lyttende og nesten helt inntil instrumentet.
Faren var hver gang snar til å komme seg bortover og var stadig irritert over guttungens store protester.
Thomas var glad for at moren unngikk å ta oppgaven, men da han kom tilbake til klaveret etter den kvarters pausen, hadde de tre forlatt restauranten.
Han spilte Beethovens Sonate Patetique - og mintes gamle svermerier fra blussende ungdomsdager.
Datter av far sin - det ble slik han omtalte henne for seg selv, i de par årene etter adskillelsen fra
henne. Han hadde brukt hatskheten til faren, ved å straffe - en for han en elskelig, uskyldig person -
med onde minner om grusomme tilnærmelser og svik - om ting som var henne fullstendig ukjent.
Han tok pånytt til å straffe seg sjølv, med tanker og planlegginger for å få en slutt på elendigheten.
Fant det naturlig at han i det samme Hemmelige Rommet kalte seg selv for morder, for uten å ha berört et annet menneske, hadde han jo faktisk en gang i ungdommen tatt livet av Noras faderlige opphav.
Han ba ikke Vårherre om tilgivelse for det han opp gjennom årene mente å ha gjort av
galskap. Han tryglet heller om å bli straffet på en eller annet vis.
For dette med å skulle kunne tilgi andre - satt langt inne. Han gjemte på fortiden og klarte ikke å unngå at hatskheten vokste til ugjenkjennelige minner – gjerne noe helt annet enn hva det var som egentlig hadde skjedd.
Musikken ved flygelet på de tidlige kveldstimene, ga han følsomheter og gode tanker for Nora. Det
de hadde opplevd sammen i kjærlighetsforholdet ble gjort levende igjen – selv om det var godt skjult. Han hadde jo for lenge siden gjort seg utilgengclig, ved ikke å besvare brevene fra henne - skriv som han straks bare hadde latt gå rett i søppeldunken.
I sine funderende stunder, ble han allikevel ikke overrasket over hvor lett han fremdeles kunne tvinge frem tanker om henne - selv om de alltid var ispedd en del sjalusi for hennes nåværende livsforhold med ektemann og en vilter guttunge.
Han bebreidet seg selv for å kunne være så svak, Til tider lot han hatet til hennes faderlige
opphav, overskygge godt bortgjemte tanker om en mulig forsoning med henne. Andre ganger var han syk av godhet med lengsel etter hennc.
Han hadde ikke en gang gitt henne kjennskap til hvorfor han hadde skapt seg et hatforhold til
faren. De var to mennesker som sammen måtte bære synden for farens djevelskap – både han selv og
Nora.
Selv var faren tatt av dage og oversendt til straff hos høyere makter. Han tok til å føle en
voksende innbitthet, som farlig ny frykt om enda større belastninger inn i sin egen fremtid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar