Hans egen voksende likegyldighet for livet, ga store muligheter for mange ondsinnede
tanker, både om sitt eget liv i fremtiden og for dem han også så inderlig ønsket måtte bli
nødt til å sone i ettertid - for hva de hadde gjort av djevelskap mot sine medmennesker.
Med seg selv, innrømmet han med fryd ondskapen i sine fandenivoldske og ondskapsfulle tanker.
Han var som regel fornøyd med seg sjølv, når han i strabasiøse funderingsstunder klarte å
konstruere seg fram til mindreverdighetsfylte årsaker, etter at han hadde vært
igjennom innbilte, nedverdigende blikk og hånlige smil fra andre mennesker.
Følelser som han lagret i sitt indre til senere bruk - om det skulle bli nødvendig.
For etter hans mening, var det mange som opp gjennom årene var medskyldige i all elendigheten
han av Vårherre var utvalgt til å måtte gå gjennom.
De mest frimodige av ungdomstidens musikantvenner – daglige arbeidskamerater fra tiden som pianistisk diskenspringer, fremla gjerne sine litt for åpenhjertige formeninger for offentligheten, ved å kunngjøre hva deres mening var om kjøpmannens dårlige kvalifikasjoner og vurderingsevner, rundt dette med å gi en alt for ung gutt både ansvar og oppdrag med å bli kvitt tangentutstyrte, spillbare kostbarheter – til en forsmedelig begynnerlønn.
Straffen for de syndige utskeielsene i ungdomstiden, hadde han valgt å sone i skjult ensomhet,
men den stadig økende bitterheten forvrengte hans grublerier, slik at han etter hvert kom frem til at vanæren etter butikkhendelsen også burde dratt andre med seg.
Hans skamfølelse, ble til sykelig og mye innbilt offentliggjøring overfor medmennesker – folk som ellers kanskje ville ha vært hjelpere for en ung mann, som helt frå guttedagene av hadde vært utstyrt med tanker om et liv bygd på musikk og med kunstneriske evner som fremover i livet kunne ha gledet andre mennesker.
Samtidig som likegyldigheten over fremtiden vokste noe, økte han sitt indre hatforhold overfor en ondskapsfull morbror, som på en eller annen måte hadde fått kjennskap til episoden, selv om gode kompiser hadde forsøkt å holde det forsmedelige forholdet skjult helt fra første dagen etter hendelsen.
Han levde to liv. I det skjulte en selvbebreidende og angrende grubler, som stadig kunne gjøre seg
i stand til å få en slutt på elendigheten.
Utad kunne han bli sett på som en frodig, begersvingende musikant - en levemann med litt for merkbare humørsvingninger, men som også kunne drive rene kjendisartisteriet med seg selv ved klaveret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar