25.
Nora og ett litt eldre kvinnemenneske hadde fått bord ved den ene langveggen, like ved flygelet og
helt borte ved peisen.
Hun viste tydelig at hun lyttet til hyggepianisten. Han kjente til hva hun likte og følte glede
når han merket at hun lot seg leve med.
-Du spiller like vakkert -
Hun var ute i garderoben da han hadde pausen.
-Det er på grunn av at du er her -.
De avtalte å møtes når han var ferdig for kvelden.
Det var under den samme lyktestolpen som de hadde noen gode ungdomsminner fra – at hun i snøværet og på seinkvelden kunne fortelle at det var han var far til den lille, viltre guttungen hun hadde med seg den lørdags ettermiddagen han hadde spilt for dem borte på restauranten og at den avislesende fyren bare var en bekjent.
Thomas foreslo å følgje henne oppover til samme strøket der hun bodde som jentungen.
De var begge godt kledd.
Praten gikk trått, men de følte allikevel at de var tilstede for hverandre. Han kjente henne såpass godt
at han ganske snart merket på henne at det var noe hun trengte å få litt mere kjennskap til.
Forsto egentlig godt hvor hun ville, men lot henne ganske bestemt forstå at han trengte tid, før han ville være i stand til utlevere seg om sine meritter, både før og etter oppholdet i storbyen sør i landet.
Hun forsøkte ikke å skjule bebreidelsene.
-Hvorfor svarte du ikke på ett eneste av alle brevene – ikke en gang beskjeden om farskapet til en guttonge var verdt ett frimerke.
De sto ved grindstolpen og den grønne postkassen nederst ved oppkjørselen til barndomshjemmet hennes.
-Du bare forsvant ut av livet mitt - Jeg måtte klare meg selv -.
Hun gråt, men han tok ikke rundt henne.
-Og hva gjør vi nå - var det eneste han fikk fram, før han som vanlig krøp inn i sine egne funderinger.
-Jeg legger ingen krav på skuldrene dine, Thomas. Du skal få ha din frihet fra meg - som før -.
Som alltid ellers valgte han seg selv som stedets mest betydningsfulle og sprang fra henne utan ett forklarende ord.
Far til en guttunge, født av datter til småguttegrisen og russerfangesvikeren. Dette hatede mennesket som han selv hadde ledet ut i døden som straff.
Thomas var ikke kommet lange biten ned i gaten før han til stor forskrekkelse for noen medspaserende par ropte:
-Din Satans Allmektige Djevel - hva i helvete er det du får meg til å gjøre? –.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar