Det var ett utslitt Munkepar som vendte tilbake fra noen strabasiøse Romautskeielser.
Papegøyen Adamo ble den som ga mest uttrykk for glede, den debuterte med sitt nykomponerte
utrop - Toillkailla - belært som den var blitt av Maestro under Brødrenes fravær.
Hva det betydde var det bare Maestro som kjente til, for noen italiensk oversettelse ble ikke offentliggjort.
Fabio la etter hvert merke til at det nylærte utropet som regel alltid ble brukt når den hovmodige
presten - Don Marco - viste seg. Da uttrykte Papegøyen Adamo sin inderlighet, ved å slå ut med begge
vingene og skrike - Toillkaill -.
Maestro viste idel glede ved hver bidige anledning.
Samme ettermiddag som de vendte tilbake fra Romas ville veier, overtok de driften av både Pølseboden, og Kjøkkenhavens to utsalgsdisker - til stor glede for både de gamle, trofaste kundene og for alle dem som var på gjennomreise langsmed den lange, gruslagte bygdeveien.
Hverken Fabio eller Luigi ville offentliggjøre årsaken til at de plasserte tre runde bord og ni rørstoler
utenfor den nymalte, røde kiosken, for innerst inne syntes de det var naturlig å ha med seg noen forretnings-
hemmeligheter fra storbyens kioskvirksomhet.
Men bare dette ene, for vareutvalget skulle være som før:
Pølser, lomper, ketschup, sennep, tynt matpapir og ett par-tre flasker Vin - sånn på luringen under disken.
Luigi ble litt forbandet - og gjorde korsets tegn hele tre ganger, da han forsto at Fabio framsto
som litt av en skapdranker. To hverdagskvelder etter hverandre tok Luigi en inspeksjon over
vinbeholdningen og kunne konstatere riktigheten av sine mistanker.
Fabio innrømmet sitt glade forhold til et lite glass vin på enkelte strevsomme dager og godtok da han på
Luigis anmodning ble den første Munk i dette distriktet som jevnlig brukte både tyggegummi og noen sterke
norske pastiller , som var overlatt på luringen av Maestros beholdning i skuffen til noteskapet oppe på orgellemmen.
Abbeden møtte opp i Pølseboden med beskjed fra Carabinieri om at Fabio og Luigi måtte møte opp
på politiets avdelingskontor nede i landsbyen – og det på den førstkommende lørdagen til avtalt klokkeslett.
Pater Familias kunne berolige Munkebrødrene med at de bare kunne ta det hele med ro, for han antydet at de hadde gledelige ting i vente.
Apostlenes Hester ble igjen tatt ut fra "stallen" og påkledd sandalene for en spasertur nedover til
Carabinierkontoret.
Her fikk de en hyggelig velkomst av Politisjefen, før de ble vist inn på kontoret ved siden av.
Med en uniformert ung mann som vakt, satt det to brutalt utseende fyrer på en benk - uflidde og skitne.
Politisjefen meddelte at dette var ranerne av Pølseboden - begge tidligere feiere, den eldste gatefeier, den
andre en noe yngre skorsteinsfeier.
Det var en far og en sønn som var havnet ute på skråplanet og som ble bedt om å frambringe sin unnskyldning overfor Fabio og Luigi.
Som straff for ugjerningen, ble de av il Comandante ilagt å overlate ranets kjøretøy - Tandemsykkelen - til pølsebodeierne Fabio og Luigi - som erstatning for tort og svie – og med øyeblikkelig virkning.
Fabios tynne nerver ble enda slankere, da Luigi besteg Tandemsykkelens forsete og han selv måtte krype opp
på bakre plass. Påtalemyndighetenes Comandante kontrollerte at Munkekuttene ikke rakk ned til sykkelkjedene, før Luigi talte høyt til tre og dobbelsykkelen kom i siget.
Ganske vinglende til å begynne med, men noe bedre etter hvert som de kom skikkelig i farta.
De var begge glade for at veien fram til Klosteret var flat og lite trafikkert av konkurrerende trafikanter..
Problemene ble mere aktualiserte, da de omsider og langt borte gjenkjente den rødmalte Pølseboden og ble klar over at de nærmet seg Munkeklosteret i en alt for anspent tilstand - foran en mest mulig samtidig avgang fra en nyervervet Tandemsykkel.
Med alle fire hender krampaktig og hardt holdende rundt sykkelstyrene, var det for begge fullstendig umulig
å kunne gjøre korsets tegn.
Luigi, som foransittende ansvarlig styrmann av kjøretøyet, tok sin hastige vurdering med å gå inn for
landing nede i den høyt gressbevokste veigrøfta, mot høyre i oppkjøringen til klosteret.
Broder Fabio begynte ikke å hinke skikkelig, før han var ute av syne for alle de nysgjerrige blikkene fra Klosterets celleglugger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar