Mange mennesker søkte lykken ved Fontana di Trevi - en av Romas mest besøkte fontener, med
figurer av både ett par apostler og flere Neptuner og Havhester.
Begge Munkene kjente til at de ifølge gammel overtro skulle kaste en mynt ut i springvannet, over
venstre skulder, for å kunne sikre seg et gjensyn med Roma.
Fra den lille pengepungen i kuttelommen, fant Fabio frem en mynt til dem hver. Begge stilte seg med ryggen mot vannfontenen og foretok to fantastiske myntekast over venstre skulder.
Fabio skulle til å falle ut fra bassengkanten, samtidig som Luigi fikk den nypussede hodebunnen fylt av dueskitt fra det himmelske høye.
-Ovenfra, alt godt kommer jo derfra-, kommenterte Fabio.
I mangel av noe annet fant Luigi seg en side av en utlest Romaavis som tørkehjelp.
Fabios latterutbrudd bød heldigvis ikke på nevneverdige decibelmerknader fra alle de nærmeststående turistene.
Tilbake i folkevrimmelen, kunne Broder Fabio så vidt merke at noen støtte bort i hans høyre hofteparti.
Med så mange mennesker tilstede kunne jo slikt skje, men han hadde ikke tanker om dette før etter at de
hadde forlatt Fontenen og igjen nærmet seg Petersplassen.
Fabio skulle nok en gang gi deres skjerv til en blind tigger, men kunne ikke finne pengepungen - altså var
pungen stjålet i sammenstøtet med denne lommetyven borte ved Fontana di Trevi.
Fabio gjorde korsets forsonende tegn.
- Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet -, som var hans mest benyttede uttrykk når det passet seg slik.
Luigi trøstet med at han hadde noen kroner i klesskapet oppe på rommet i Vatikanet, slik at Fabio
ikke trengte å ha bekymringer for tilbakereisen morgenen etter.
Da de var vel oppe på klosterrommet foreslo han at de som kveldssang kunne synge "Sorgen og gleden de
vandrer til hopes", mens Fabio i sin noe deprimerte tilstand, mente det var bedre med "Til regnskap gjør
deg nå beredt".
Det var blitt sene sommerkvelden da de to Munkebrødrene i skumringen spaserte gjennom den vakre,
blomsterprydede parken inne i Vatikanet, med den lave, hvite broen over bassenget og vannet med den vakre fontenen og alle de fargerike fuglene.
Luigi var den av de to som var noenlunde støest på bena og spaserte som førstemann over den hvite, smale broen.
Den åttiårige Fabio, var sikkert på grunn av all viraken, fremdeles ganske slengen av seg. Etter bare tre, vanlig trippende Munkeskritt snublet Fabio, fòr ut for broen og ble liggende i vannet blant alle de vakre liljene.
Luigi - som kjente til at Broderen ikke var svømmedyktig, hoppet uti.
- Berges det som berges kan -, sa han til seg selv, da han angrende over den dumme tankegangen ble stående i vann opp til knærne – dypere var det ikke.
Han fikk den halvdruknede Fabio på beina og til lands, glad over i ett hvert fall å slippe noe ekstra opplegg med munn mot munnmetoden.
Den tyske Munken i rommet på den andre siden av gangen var ikke å se, da de to Brødrene ikledd sine
sine søkkvåte munkekutter forsvant inn til seg selv.
Fabio kom fram til at han hadde en ny kveldssang å foreslå og han sang til stor glede for sin redningsmann,
"Man går i fare hvor man går ".
Grytidlig neste morgen spanderte Broder Luigi tilbakereisen for Fabio – og det med tog fra Roma til Terni ikke langt fra Arrone.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar