Trappen opp til orgelgalleriet var bratt.
Det var en dårlig, knirkende tretrapp. Når Maestro skulle opp for å musisere, var han nødt til å holde seg godt fast i gelendret. Helt innerst på galleriet var det en bred, litt høy dør og her var oppgangen til kirketårnet.
Trappen buet seg oppover den høye oppgangen - helt oppover til takbjelkene, der de svære kirkeklokkene hang. Når det var noe som skulle skje i kirken, brukte alltid en av Munkene å stavre seg oppover alle trappetrinnene for å komme seg opp til klokketaugene.
Det var tykke lag av spindelvev i gangen opp til de fire, tunge klokkene, det samme overalt på steinveggene og takbjelkene. Gjennom gluggene bak hver av kirkeklokkene fløy Kajene til stort leven ut og inn til redene.
Duene som hadde sine husvære høyere oppe under takåsene var stillere, men la fra seg mere skitt - i sin ellers så tekkelige væremåte.
Ett kajepar hadde innredet sin familiebolig i kroken, lengst oppe på den øverste takbjelken, der den største av klokkene var festet med tykke jernkroker.
Maestro hadde en tidlig morgen vært med en gammel Munk opp i tårnet og lurte svært på hvordan Kaje- ungene kunne holde til i kvistreiret når denne Ringeren trakk i klokketaugene, for da var jo lyden så sterk for at det skulle høres langt utover landsbyen og distriktene rundt - helt oppover til Nonneklostret lengst oppe Den Grønne Dalen, som den ble kalt.
Munken som hadde ansvaret for klokkeringingen var altså en gammel mann med langt, grått skjegg. Han var veldig tykk - nesten rund, hadde en svart lapp over det ene øyet og var nesten tannløs. Grunnen til at han klarte å være der oppe i tårnet var at han med årene var blitt veldig tunghørt på grunn av kirkeklokkebråket.
Maestro prøvde å rope, men Munken hørte ingen ting og ristet bare på det godmodige hodet. Men etter en
tid kom Maestro på at Munken ikke forsto trøndersk, så når Maestro ikke skjønte noe annet italiensk
enn Buona Notte - God Natt - så forsto de ikke hverandre på annen måte enn ved hjelp av mimikk og fingerspråk.
Første gangen Maestro satte seg ved orglet for å øve, la han merke til at den buede døren inn til den bratte
trappen opp til kirketårnet sto åpen.
Ikke før hadde han lagt fingrene på tangentene, så hørte han et rop og et sviiiiiiiiiiiiiiitsshh gjennom
luften, samtidig som han fikk se den gamle Munkegubben i full fart komme glidende nedover trappe-
gelendret fra toppen av tårnet.
Da forsto Maestro hvorfor døren til tårntrappen måtte stå åpen - dette var jo gammelmunkens egen og helt spesielle rutsjebane.
Munkens navn var Fabio,
Maestro og Munken Fabio begynte å ha med seg hver sin hvite lille dopapirrull og en blyant med viskelær som de
hadde i en av lommene.
Slik kunne de tegne noe for hverandre når de treftes for en "prat" ett eller annet stedet inne i Katedralen.
På den måten klarte de å forstå hverandre, selv om de ikke kunne snakke det samme språket.
Det viste seg at Fabio var glad i orgelmusikk og når han hørte Maestro komme oppover galleritrappen, møtte han opp og satte seg stille ned på den bakerste korbenken - til høyre for orgelplassen der Maestro satt og spilte.
De ble veldig gode kompiser og Munken Fabio syntes det var stor stas da Maestro kjøpte en flaske
Eau de Cologne - sånn godlukt - som han ga Fabio i gave. For av og til luktet det ganske rart av munkekompisen.
På et dopapirtørk rablet Munken en liten skisse av klosteret som lå ved siden av kirken, samtidig som han tegnet en seng som sto oppe ved de svære kirkeklokkene i tårnet.
Her hadde han sitt helt private lille rede.
Da forsto Maestro at han spiste sammen med de andre Munkene borte i klosteret, men at han sov i sengen
sin - langt der oppe i tårnet. Han tegnet også en bøtte med hank for at Maestro skulle forstå at han gjorde
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar