"PÅ VILLE VEIE
Etter at de hadde funnet den gamle munken Fabios døde legeme nede i
hans egen kjøkken-og blomsterhage, vedtok klosterets Abbed at det måtte bli avdødes beste venn - munken Luigi - som skulle ivareta det rent praktiske ved et minnesamvær
bak klosterets murer, etter at begravelses seremonien inne i selve Katedralen hadde funnet sted.
Det hverken Abbeden eller de fleste av de andre Klosterbrødrene kjente til,
var at de to munkene ikke alltid hadde vært venner - for "rivaliserende kamphaner" kunne av og til være en mye bedre betegnelse på de to munkene.
Den eneste som var fullstendig klar over forholdet, var katedralens skjeggete
og noe korpulente orgelmusikant - Maestroen – med sitt ganske fastlagte tilholdssted der oppe på orgelgalleriet.
Det rivaliserende forholdet munkene Fabio og Luigi i mellom, skyldtes nok mest, at nylig
avdøde Fabio - i de fleste problematiske forhold – alltid skulle være basen de to imellom. Av og til følte Luigi at Fabio kunne overstige selveste Abbedens myndige refselses påfunn, noe som ikke så sjeldent kunne skje overfor de mange klosterbrødrene - når Abbeden var i akkurat det humøret.
Luigi mente at kompanjongen hadde tatt seg vel mye tilrette med å skulle innrette seg som en himmelsk eneboer der oppe i det katedralske tårnrommet.
Orgelmusikantens kjennskap til disse noe vennskapelige stridighetene de to munkene imellom, ble til en av hans daglige gleder - en adspredelse ved hans mange orgelspillende stunder oppe på galleriet.
Han hadde lenge forstått at Fabio av og til hadde hatt behov for litt ensomhet i sitt himmelske
rom med sin seng, en pinnestol, det ustødige runde lille bordet, sinkbøtten til bruk ved nattetiders påtrengte situasjoner, samtidig som bøtten på vanlig dagtid kunne være ett greit skjulested for en flaske av tårnets vin og slike helt nødvendige små glass med stett.
Den alltid taletrengte papegøyen Adamo, i buret foran det smale tårnvinduet, var jo som alle kjente til, en gave fra Broder Luigi – en frodig present som Fabio hadde satt stor pris på.Til tider kunne den utfolde seg med et alt for stort ordforråd, med mange upassende ord og uttrykk.
Adamo hadde nemlig hatt en heller noe dårlig oppvekst blant drikkfeldige slabbedasker, borte i middelalderbyen Montefranco – landsbyen der Maestro med hans viv nå bodde -.
Luigi kunne da også lenge etter Fabios bortgang erindre hans rødkinnede skamfølelse, da papegøyen under en av Abbedens tidlige morgenvisitter, presterte å utbryte -"Helvetes drittsekk", men heldigvis med en annen dialekt enn Abbedens egen kultiverte talemåt
Avdøde Fabios utfordringer nedover det alltid velpolerte trappegelendret - til
"Dødens forgård", som Luigi yndet å kalle den farefulle ferden, ble til frydefulle erindringer for både Luigi og spesielt for den innvandrende Maestroen og hans lille hustru med hennes store høydeskrekk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar