Allerede før Abbeden hadde rukket å fått parkert sykkeldoningen på dens faste
plass borte i redskapskjulet, var arenaen tømt for Luigis svært så mange
tomme vinflasker.
De halvnakne Badmintonspillerne hadde skyndsomt fått
dekket seg til med sine munkekutter og hver bidige en av de høyrøstede,
fromme tilskuerne hadde skyndsomt abdisert inn til sine egne celler i klosterbygningen.
Ydmyke, skamfulle og reddsomt sittende på sine pinnstoler, ventet en hver av dem på utfallet av anfallet, mens de mange angrende Brødrene ved klostergluggene, så inderlig ønsket Vårherres flyttehjelp til et annet kloster.
Om akkurat det bare hadde gått an.
Abbeden lot vente på seg.
Den hellige freden hadde fullstendig senket seg bak Klosterets høye murer og stengte porter, men ble hastig avbrutt av den minste klosterklokkens beskjed om alles umiddelbare oppmøte nederst i klosterhaven.
Alt skulle renses for synd:
Først bordet, stolen, bestikket og tannglasset hos hver munk, deretter vask av
rommets steingulv – likedan hver bidige dobøtte.
Etter den felles kveldsbønnen, skulle alle møte nakne ved de mange, store
trestampenes faste plass - ved vannhullet like ved trappen opp til Abbedens
storslagne klosterrom.
Abbeden forlot ikke sin plass øverst på trappeavsatsen, før enhver i den
meget store flokken av nakne munker var velskrubbet og derved muligens var blitt syndefrie.
Den gavmilde Maestroen øvde på komponisten Girolamo Frescobaldi denne senkvelden.
Uten anger, men med ett norsk flir til sin like humørfylte hustru, hadde de kommet til at badmintonturneringer ikke hørte til bak klosterets porter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar